Forelskelsen lar vente på seg til fredag

The Cure, Spektrum Arena, Oslo

Forelskelsen lar vente på seg til fredag

Anmeldt av Ellen Lund | GAFFA

Allerede før debutplata til The Cure var ute i butikkene i 1979, skal Robert Smith ha vært i gang med oppfølgeren. Den, og de neste to, ble sluppet etter hverandre med ikke mer enn ett års mellomrom, og siden har det britiske bandet holdt det gående, om enn med noe lengre opphold mellom albumutgivelsene. 

Smith er snart 60 år, men at han og bandet har lagt ut på en Europa-turné bestående av til sammen 30 konserter i 17 land, vitner om det samme drivet som alltid har preget det britiske bandet. De både ser og høres ut som de gjorde før, også. Stemmen hans, bandets uttrykk, de karakteristiske uniformene som gir assosiasjoner til tenåringer og tenåringsoppgjør. Tekstene, som fortsatt handler om det samme. Det er ikke så lett å høre hva han synger alltid på den nye låten It Can Never Be The Same, men det høres unektelig ”the curesk” ut.

Bassist Simon Gallup går frem og tilbake på scenen under hele konserten, men selv om de andre står nokså trygt på det samme stedet under nesten hele seansen, ser de ut til å være i god form fortsatt. Det er heller lyden og låtmaterialet, kveldens utvalg som sådan, som gjør at det innimellom skurrer.

Utvalget er riktig nok stort. Når de setter det hele i gang med Open og High fra 1992-albumet Wish, følger opp med A Night Like This, Push og In Between Days fra The Head On The Door fra 1985, har det allerede blitt lagt til rette for et dypdykk i backkatalogen. De fortsetter med Pictures Of You fra 1987-albumet Disintegration, dernest The Twilight Garden fra 1992, og når The End Of The World fra 2004 kommer like etterpå, føles det nærmest som en historielekse. Syttitallet blir for øvrig også representert med den nødvendige og herlige Boys Don't Cry.

Sistnevnte står for et av høydepunktene og er illustrerende for når ”solid” blir til ”fantastisk”. For solid er det, hele tiden. At lyden er grøtete – spesielt på de første låtene – og at både gitarspill og vokal tidvis drukner i trommer og bass, er ikke så ødeleggende alene. Problemet oppstår når det blir for langt mellom høydepunktene og når de spiller låter som ikke er de aller beste (og et sett på 34 låter må nødvendigvis inneholde enkelte låter som ikke er ”de aller beste”).

Én ting er sikkert, dog: Fire tiår, 13 studioalbum, en del andre ymse utgivelser og et uoversiktlig stort antall låter gjør at de har mye å spille på.

Det er naturlig at man dermed vil savne en del låter. Hvor ble det av Fire In Cairo, for eksempel? Det er bra hele tiden, om enn med noe skurr her og der, men det er litt for langt mellom de helt store høydepunktene.

Det gjør også at konserten blir for lang. Når det begynner å nærme seg tre timer, og de går av scenen for så å gå på, igjen, for tredje gang, er man fornøyd, og vel så det, selv om det er imponerende at de orker å holde på så lenge, og selv om det kommer et par høydepunkter mot slutten av settet (Lullaby og Fascinating Street, blant annet).

Paradoksalt nok: Det er altså flere låter jeg gjerne skulle ønske de også hadde spilt, samtidig som at jeg synes de burde spilt litt kortere.

Så hva er konklusjonen, når bandet er på sin første store Europa-turné siden 2008? Hva er The Cure anno 2016? Først og fremst: Et band som besitter en enorm og imponerende backkatalog, og som fortsatt evner å utvide den og fremvise den på en solid måte.

The Cure Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2016, 2016 European Tour

Nyheter, artikler og anmeldelser fra GAFFA