KOMMENTAR:

Vi trenger ikke flere romantiske fortellinger om slike menn

Netflix-serien «Conversations with a Killer: The Ted Bundy Tapes» lar oss høre unike lydopptak med en av historiens verste drapsmenn.

Den nye Netflix-serien «Conversations with a Killer: The Ted Bundy Tapes» ble nylig sluppet til allmenn jubel. Yes, enda en true crime-serie, enda en brutal morder, enda en halv-romantisk beretning om misforståtte menn.

Netflix-serien «Conversations with a Killer: The Ted Bundy Tapes» tar utgangspunkt i lydopptak av samtaler mellom Ted Bundy og journalist Stephen Michaud. Opptakene ble gjort i 1980, flere år før Bundy selv innrømmet hva han faktisk hadde gjort.

Dokumentarserien er kronologisk bygget opp, fra solskinnsfargede barndomsminner til døden i den elektriske stolen.

Lydopptakene fungerer som en rød tråd gjennom handlingen, og mennesker som selv møtte eller forholdt seg til Bundy blir intervjuet for å få et enda nærmere blikk på seriemorderen.

Jeg skammet meg

Jeg slukte serien på én kveld, og da siste rulletekst kom over skjermen, satt jeg med en ekkel klump i magen. Og jeg skammet meg, jeg skammet meg fordi jeg hadde ofret en mann som har gjort så mye forferdelig så mye av min tid. Jeg skammet meg fordi jeg lot meg rive med, lot meg forføre av seriens vinkling og i et halvt sekund faktisk heiet på Bundy. Sånn burde en ikke ha det.

LES OGSÅ: Internasjonal bestselger blir HBO-serie.

Vi ser det igjen og igjen, hvordan noe som omtales som et nyansert bilde, en ny vinkling på en «historisk karakter» forfører publikum til å holde med folk som har gjort utenkelige handlinger. Vi tenker at «de er også mennesker», og selv om det er sant, rettferdiggjør ikke dette virkemidlene som brukes for å nærmest renvaske mordere som misforstått, ja, i Ted Bundys tilfelle, nærmest geni-erklært.

For en kommer ikke unna at selv om serien har sine sterke punkter – blant annet gode intervjuer og dokumentar-materiale – så fokuserer den langt mer på mannen enn på de handlingene som gjør han relevant for slik oppmerksomhet.

Serien skøyter glatt utenom de verste råkene. Kanskje er dette for å spare seerne, men er det egentlig det vi ønsker?

En av historiens verste drapsmenn

Selv om serien byr på unike lydopptak fra Bundy selv, ble disse tatt opp lenge før gjerningsmannen selv innrømmet sine handlinger, og alle kommentarer om drap og vold fra mannen selv holdes i avmålt tredjepersons perspektiv.

LES OGSÅ: Disse konsertene kan du ikke gå glipp av på Trondheim Calling denne uka

«Jeg hadde aldri trodd han kunne gjort noe sånt. Han virket så normal», blir det påstått om og om igjen. Men faktum er at han var mer enn kapabel til slike handlinger. For faktum er det at Ted Bundy stod bak mellom 30 og 100 av de mest bestialske drapene en har sett i amerikansk historie. Og det er dette jeg synes serien ikke får godt nok frem.

Visst er den gripende, men når Bundy rømmer fra politiets varetekt, får serien en til nærmest å håpe at han unnslipper.

Hvor stort skal sympati-kortet gjøres?

Serien omtaler også mengdene av «forsvinninger», men den adresserer ikke Bundys handlinger godt nok satt opp mot all tid som brukes på bildet «Ted Bundy – en grei fyr».

Av og til, gjennom seriens lange løp, droppes hint om hvorfor Ted var som han var. At han hadde det vanskelig, ble mobbet, at oppveksten ikke var så rosenrød som han selv malte den. «Å stakkars», tenker seeren, vi har jo alle sympati, Men hvor stort skal sympati-kortet gjøres når de nærmest ubeskrivelige ugjerningene han utførte nærmest bagatelliseres?

Ted Bundy var en morder, en voldtektsmann og en forferdelig fyr, og vi trenger ikke flere romantiske fortellinger om slike menn.

OM FORFATTEREN: Aurora Henni Krogh (1996) har skrevet for GAFFA siden 2016. Hun har en bachelorgrad i journalistikk fra University of East London.

Si din mening