Dag tre av Arctic Sounds-festivalen i Sisimiut bød på helt spesielle konsertopplevelser
Reportasjeturen er laget i samarbeid med Visit Greenland, men med 100 % redaksjonell frihet.
Lyden av motorene er øredøvende, og den kalde luften jobber med å krype inn i hver eneste liten sprekk som blottlegger huden mellom de mange lagene med klær. Snøscooterne klatrer over den ene bakketoppen etter den andre, og krysser uanstrengt de frosne fjordene og innsjøene, som Storebæltsbroen på en klar vårdag.
– Dette er mine to søstre og faren min, sier den ene snøscooterføreren mens han peker på noen av de andre sjåførene mens vi tar en pause på en islagt innsjø.
– Og det er svogeren min, legger en av søstrene til, som forteller at hun ofte bruker snøscooteren sin til jakt.
Som tidligere nevnt er det tydelig å se hvordan lokalsamfunnet i Sisimiut støtter Arctic Sounds. Denne dagen meldte en stor gruppe lokalbefolkningen seg frivillig til å kjøre en utvalgt gjeng med festivalgjester til en helt spesiell konsert på snøscooteren deres. De trenger imidlertid ikke kjøre mot et tradisjonelt lokale. Konserten foregår på en isbre, og underveis kjører du i over en kilometers høyde. De lokale snøscooterførerne forteller at man må kjøre rundt 40 kilometer i luftlinje for å nå Aqqutikitsoq-breen, som tilsvarer rundt 60 kilometer på snøscooteren.
– Du må holde deg godt fast nå, sier undertegnedes snøscooterfører i det vi nærmer oss en bratt snødekt fjellside. Motoren brøler og jeg frykter at jeg nå har bøyd alle ribbeina til min nye venn i kampens hete for å unngå å falle av kjøretøyet underveis.
Sola brer seg over brelandskapet og brenner seg inn i huden, mens det forberedes til en helt spesiell konsert. Den kanadiske duoen Silla tar mikrofonen i hånden og begynner å synge strupesang, som er en spesiell vokalteknikk fra inuittkulturen både på Grønland og Canada. Etter å ha sunget noen sanger, får Silla selskap av den grønlandske rapperen Tarrak, som improviserer med strupesang som akkompagnement. Konserten gir et unikt innblikk i en musikalsk arv som knapt kunne vært mer fremmed for en leverposteifarget danske som undertegnede. Å oppleve det i naturens egne rammer, som er både enormt dramatisk og grasiøst på samme tid, gir konserten en ekstra dimensjon som kan være vanskelig å beskrive med ord. Etter konserten fikk publikum prøve å synge strupesang, der stemmen må komme fra – ja – strupen. Brelaget kjører deretter tilbake til Sisimiut, hvor Arctic Sounds tredjedagsprogram lover musikk resten av kvelden.
Det første bandet på programmet er Muk fra Grønland, som en knapp uke før vant Årets Talentpris under Koda Awards. Man kan lett forstå hvorfor festivalen plasserte Muk i starten av programmet. Det lokale bandet tar publikum med rundt på arenaen med musikken sin, som er alt annet enn sjangerbundet. Muk spiller gjennom setlisten, og det er tydelig å se at den dyktige gjengen bruker musikken som sin lekeplass, hvor man helst ikke legger kunst i bokser.
Etter en forrykende showstarter er det tid for gitardrevet indierock med fiolin av grønlandsk-islandske Nuija, som følges av den flamboyante gruppa Torluut, som både har megafon og regnbueflagg med seg på scenen. Gruppens smittende utladning av energi fanger virkelig publikums oppmerksomhet, og du må være finn Willy-ekspert for å få øye på noen som står stille.
Som avslutter scenen for kvelden står det grønlandske edm-talentet Andachan, som også akkompagnerte britiske OneDa på festivalens andre dag. Andachan er helt klart en populær skikkelse blant de fremmøtte, og scenenærmingen ender opp med å sette i gang ukens første mosh-pit.
