GAFFA.no - alt om musikk.
Når Ole Edvard Antonsen feirer trippeljubileum med storkonsert denne uken, skjer det med en liten bismak. — I dag er man som instrumentalist nærmest forhåndssensurert i radio og på TV.
— Hvorfor instrumentalmusikk skal være mindre verdt enn vokalmusikk, forstår jeg ikke, sier Antonsen til NTB før konserten på Sentrum Scene i Oslo 19. oktober.
Der feirer den profilerte trompetisten platetrioen Tour De Force, som ble utgitt for 25 år siden, Read My Lips, som feirer 20 år, og Landscapes, som kom for 10 år siden.
— Legger man jubileene sammen, blir det 55 år. Og jeg har akkurat fylt 55 år! Det er også 50 år siden jeg startet å spille trompet, og 30 år siden jeg vant en solistkonkurranse i Genève og tok skrittet vekk fra Filharmonien og satset som solist. Jeg innså at det ble veldig mange tall som dukket opp, ler han.
LES OGSÅ: Avviser anklagene om seksuell trakassering.
Ole Edvard Antonsen medgir at han innså multijubileet litt i seneste laget.
— Men det gir iallfall en anledning til å plukke opp hele pakken i form av stor konsert med band, blåserrekke, korister og gjestesolister som Torstein Flakne og Frode Alnæs. Det gjør vi der alt startet, nærmere bestemt avslutningsscenen for Tour De Force-turneen i 1992, forklarer han overfor NTB.
Var å høre
— Jeg hadde bestemt meg for å gjøre litt rock på trompet, og det er i utgangspunktet ganske absurd. Litt derfor hadde jeg lyst til å gjøre det, jeg har alltid likt å utfordre meg selv, sier Antonsen i dag om Tour De Force.
Utgivelsen ble hans kommersielle gjennombrudd: Det solgte 150.000, innbrakte ham Spellemannpris, toppet VG-listen, og flere av originallåtene er blitt stående i pophistorien.
— Tenk bare på Vitae Lux av Frode Alnæs og 5000 Miles av Torstein Flakne, som jo ble Spanish Steps da Morten Harket spilte den inn – med samme toneart og da med tekst, sier Antonsen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Ole Edvard Antonsen. FOTO: Sara Johannesen / NTB
Ole Edvard Antonsen er glad han rakk å slippe til før formateringen, erklærer han:
— Låtene fra Tour De Force fikk mye radiospilling, jeg opptrådte på fjernsyn, ble kåret til årets artist, og musikken toppet VG-listen. Jeg følte meg som en popstjerne i en periode!
Forhåndssensurert
At han i dag fremdeles kan reise rundt og spille, sier Antonsen er tuftet på det at han slo gjennom på 90-tallet og altså rakk å bli hørt.
— Jeg kjenner litt på det nå, når jeg tar opp disse utgivelsene og fremfører dem på ny, at denne musikken har betydd mye for mange. Også i dag, når jeg skriver ny musikk og reiser rundt med det, lurer folk på hvorfor de ikke har fått høre dette mer på radio og TV, sier Antonsen og har forklaringen rede:
— I dag er man som instrumentalist nærmest forhåndssensurert, fordi formateringen definerer instrumentalmusikk som såkalt «bedding» – altså underlaget til prat. Jeg skulle ønske man slapp til mer instrumentalmusikk, fordi det er veldig mye fin musikk som blir borte på veien.
Gleder seg
Nå gleder han og medmusikantene seg til å spille gamle godlåter.
— Vi hadde en konsert under Festspillene på Elverum i august, som en generalprøve, og der var det smekkfullt hus. Det blir ikke veldig mye vokalt på scenen, men vi har med kor – for bakgrunnsvokal på Honky Tonk Women hører med, sier han, og lover å være ganske tro mot originalkonseptet.
LES OGSÅ: D'Angelo til Norge.
— Men det blir et litt friskere lydbilde – og alt gjort live. Tour De Force var veldig tidstypisk – med mye programmering av trommer og synther, sier han om platen som gjerne ble brukt til å gjøre lyddemonstrasjon på datidens hifimesser, innspilt som den var hos mesteren Bjørn Nesje i hans Trondheimsstudio.
(©NTB)