Fra Vancouver til Oslo til Os i Østerdalen

Det er ikke så mange andre unge norske musikere som før albumdebuten kan vise til sesonger av en kritikerrost NRK-serie når de skal forklare hvordan musikken deres har utviklet seg de siste par årene.

Med flere ulike låter i andre sesong av den populære TV-serien ”Unge Lovende” er Simen Mitlid fra Os i Østerdalen den tyngste musikalske bidragsyteren. Han hadde også flere låter med i den første sesongen av serien. Og mens scenene han lydsetter i den første sesongen er typisk melankolske, er det en tendens at det er en lettere og mer optimistisk stemning i scenene han lydsetter i andre sesong. Som TV-serien viser, har musikken hans utviklet seg fra rolig melankoli til optimisme og ”gladere” låter.

— Sinnsstemningen i låtene mine har forandret seg en del siden den første EP-utgivelsen. I sesong 1 av "Unge Lovende" ble låtene mine brukt hver gang det var en trist scene. Men de to siste singlene, som kommer på albumet, er gladere, så i sesong 2 er ikke låtene mine bare i triste scener. Ved å se på ”Unge Lovende” kan man dermed spå at det blir et gladere uttrykk på albumet enn det var på EP-en.

Den første sesongen av ”Unge Lovende” ble sendt i november og desember i 2015 og inneholder altså låter fra EP-en While We Wait. Den er organisk og melankolsk og litt for trist, ifølge ham selv, mens albumet blir mer lekent. Sesong 2 kom i år og inneholder også de nyeste singlene hans. 

Selv blir han selvbevisst og tenker mest på hva han burde gjort bedre og hva som burde vært gjort annerledes når han hører dem bli brukt i TV-serien.

— Heldigvis er det bare korte klipp det dreier seg om, så jeg ikke går glipp av så mye av handlingen.

Ung lovende

Det at han fortsetter å tenke på hva som kunne vært gjort annerledes, og gjerne vil forbedre dem, er noe av grunnen til at det har tatt såpass lang tid for ham å bli ferdig med debutalbumet. Han vil hele tiden gjøre det litt bedre. Tenker hele tiden at det kan bli litt bedre.

— Jeg trodde jeg kom til å være ferdig med albumet i fjor vår, egentlig. Og før det trodde jeg at jeg kom til å være ferdig med albumet høsten før det igjen. Men så har det da tatt to år til, nesten. Det tar overraskende lang tid å lage et album.

Det er ikke bare NRK som har fått øynene opp for 25-åringen. De to singlene han ga ut i fjor har fått svimlende én million streams.

Til vanlig jobber han i baren på Sentrum Scene og i plateselskapet Koke Plate, som også gir ut musikken hans. I disse dager er han da også midt i prosessen ved å ferdigstille albumet, som nå nesten er ferdig.

Vi sitter og snakker om dette på Postkontoret på Tøyen, og selv om det blir mye prat om albumet, om norske TV-serier, om musikk generelt, musikkmagasiner og musikkjournalistikk, er grunnen til at vi har møttes låten som slippes i dag: I Don’t Care.

— Det er egentlig den tredje låten fra albumet, og det blir veldig deilig å få den ut. De to andre singlene ble sluppet før sommeren i fjor. Nå føles det litt tryggere å gi ut låt siden jeg vet at vi ikke er så langt unna albumslipp. Nå er det jo så å si ferdig.

Hva vil du si at låten handler om?

– Det er vanskelig å si ... Den handler vel egentlig ikke om noe spesielt. Låten består av små utsnitt. Det er ingen av tekstene mine som har noen konkret historie, de består egentlig bare av noen setninger her og noen setninger der – som høres greie ut som helhet. Sånn er det med denne også.

Innspillingen av låten har skjedd over lengre tid, og over et større geografisk område. Fundamentet ble spilt inn i Canada i 2015.

— Grunnlaget til sounden på låten er fra demoen som vi spilte inn i Vancouver. Den kanadiske produsenten jeg jobber med, Tyler Johnson, er derfra. Da han var der en sommer, spilte vi inn da jeg var der for å besøke ham. Så har vi bygd på det i ettertid, i Oslo, blant annet.

Fra Vancouver til Oslo til Os

Når albumet står ferdig, er det med innspillinger fra flere ulike steder i Vancouver, fra fem leiligheter i Oslo, et loftsstudio, kontoret til Koke Plate, Os i Østerdalen – til sammen ti-tolv ulike steder, fordelt over nesten to år. Lo-fi- og indie-produsert, med andre ord.

— Gitarene og banjoen på I Don’t Care er spilt inn i en kjeller i Vancouver. Det var jo egentlig en demo-versjon, men det har vi beholdt hele veien og endte også opp med å bruke.

”La-la-la”-partiene, som han kaller dem, som både er å høre på den nye singelen og på Vacation, som ble sluppet i fjor, er også tatt opp i Vancouver. De er det heller ikke gjort noe med siden.

— Det sang jeg den samme dagen i Vancouver. Jeg hadde tydeligvis en ”la-la-la”-dag. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men det var vel den sinnsstemningen jeg var i akkurat da, eller noe sånn. 

Låtene inneholder derfor også mye historier og minner. Men på andre låter har de tatt bort det første de har spilt inn og lagt på noe annet som fundament.

— Så det er en litt trælete måte å lage et album på, sier han.

Vil ikke havne på coffeehouse-spilleliste

Men det har blitt ferdig likevel. Nesten. Nå gjenstår bare siste finpuss. Han synes det er skummelt å annonsere noe tidspunkt for slippet, men han tror albumet kommer til å bli sluppet i mai. 

Han har skrevet alle melodier og tekster selv – som er det han synes er det aller viktigste i låtene og i musikk generelt – og så har han sammen med produsenten spilt inn og produsert.

— Siden vi har beholdt en del fra demo-versjonene, som "la la la"-partiene, er noe av det, som det, også litt surt, i hvert fall på Vacation. Men det skal være sånn, det skal være styggfint – ikke rent og polert. Jeg synes ikke det gjør noe om det er litt knirkete eller surt, da blir det mer... ekte. Spennende. Jeg vil ikke at folk bare skal gli gjennom det. Det verste er om musikken min havner på en coffeehouse-spilleliste på Spotify.

Leiligheten

Tekstene og melodiene hans er stort sett skrevet i leiligheten hans og har derfor ikke blitt til med den geografiske spennvidden som innspillingen har. Det har også gjort noe med tematikken på det. Selv om låtene stort sett ikke har noen konkrete historier eller temaer, har albumet som helhet et tema likevel. Et konsept. 

— Veldig mange av tekstene er skrevet i leiligheten min, så jeg føler at leiligheten min er noe som går igjen. Det er absolutt ikke gjennomtenkt, men jeg har sett det i etterkant. Jeg synger det jeg ser – men jeg har kun sittet i leiligheten min og derfor synger jeg bare om det jeg ser der ... Jeg har derfor funnet ut at det er et slags konseptalbum. Om leiligheten min.

Inspirasjonen får han ellers av artister som Sufjan Stevens og Dirty Projectors. Sufjan Stevens sin kreative måte å skrive musikk på, Dirty Projectors som har mye morsomme ting i produksjonen.

— Jeg har lært etter hvert at det er veldig mye av låten som ligger i en bra og kreativ produksjon også. Det trenger ikke å høres bra og proft ut, men det er viktig at det er spennende.

Hør singelen her: