Nyhet

Les GAFFAs siste intervju med Bowie - om det viktigste i livet

Det ble stilt store spørsmål og gitt ettertenksomme svar da vi snakket med legenden i 2003.

GAFFA Danmark intervjuet David Bowie flere ganger på 90-tallet og etter årtusenskiftet, men ikke siden 2003 da han var aktuell med det som skulle bli hans tredje siste album Reality. Året etter trakk Bowie seg tilbake fra offentligheten etter at han fikk hjerteproblemer og måtte avlyse de siste planlagte datoene på sin Europa-turné. Siden den gang slapp han et album i 2013, etter nesten ti års stillhet, og i forrige uke det som skulle bli hans siste utgivelse - kun to dager før sin død.

Imidlertid har Bowie ikke gitt mange intervjuer etter 2006, og intervjuet fra september 2003 ble dermed vårt siste med ham. For å minnes legenden gjengir vi her hele intervjuet hvor Bowie blant annet snakker om døden, og om hva han ville tenke på som det viktigste i livet om han kunne en én dag igjen å leve.

Les GAFFAs intervju fra 2002 etter utgivelsen av albumet Heathen her og les GAFFAs Bowie-intervjuer fra 90-tallet her.

David Bowie-intervju 2003 – Jakten på virkeligheten

Det har alltid vært Bowie. Jeg har snakket med ham siden jeg var sytten år, lange konversasjoner som har rullet rundt inne i mitt hode - han har bare aldri vært fysisk til stede, men det vil han være om et øyeblikk. Og hotellet er fylt opp med mennesker som sperrer dører og passer på at man ikke maser seg inn til stjernene. Selv om atmosfæren er vennlig henger de alle sammen i en stoppeklokke. En halv time presis, for det er en lang liste over intervjuer som skal gjøres. Og jeg har spart spørsmål sammen i 25 år, nå skal de stilles på maksimalt 30 minutter. Og som om det ikke var nok er det 30 grader i skyggen, det er mitt livs første intervju med en ordentlig stor rockestjerne, min mini-disc vil ikke gjøre opptak, og vi skal prøve å snakke om kunst, selv om hele denne praten dypest sett vil handle om å selge plater. Hjelp, jeg skulle nesten ønske jeg var et annet sted.

Det er i og for seg ikke snakk om å gå inn gjennom døren, for jeg kan ikke føle mine ben. Jeg har skaffet en reservebåndopptaker på størrelse med en truck, og jeg skulle ønske det var en venn til stede - jeg har selvfølgelig glemt hvordan man snakker engelsk. Men så er jeg i rommet, og Bowie reiser seg opp fra stolen i en slitt militærjakke, og når jeg ser ham i øyene er alt plutselig mye enklere. Alle promo-folkene er borte, og den vennen jeg søkte etter er like foran meg. Jeg føler jeg har kjent ham hele mitt liv. Hverken mer eller mindre, og det merkelige er at han liksom også gjenkjenner meg. Den høflige distansen forsvinner så snart vi begynner å diskutere kunsten. Det her blir fint. En alliert blant alle plateselgerne og stoppeklokkene.

Om USA - en stor infantil kultur

Jeg har akkurat sett filmen Dogville dagen før, og vi beveger oss ut i en prat om hvordan man noen ganger kan gjøre ting mer virkelige ved å skyte en distanse inn i sin kunst, f.eks som Lars von Trier gjør med bruken av krittstreker på et gulv. Bowie har levert avslutningsmusikken til filmen, og selv om han ikke har rukket å se den ennå, kjenner han godt til Trier og den danske filmindustrien:

— Dere er heldige som har den slags folk i Danmark. Se hva filmindustrien gjør her i USA: Charlie's Angels! Dette landet produserer simpelthen barnefilmer for voksne. Vi kan levere Spiderman og man tenker bare: "Bli voksen for faen!" Jeg håper virkelig at jeg får plassert meg på den riktige siden av amerikansk kultur.

For den er der tross alt også, særlig innenfor litteraturen. Bowie er spesielt glad i Don deLillo og mener at det ikke nødvendigvis er den beste kvaliteten som overlever, men snarere det som er lett å selge. Brian Mikkelsen skulle blitt tvunget til å høre det her, for Bowie mener at de frie markedskrefter er like ynkelig garantist for god kunst som Bush er for verdensfreden.

— De beste kunstnerne i New York er fullstendig glemt. Det er er virkelig massevis av god kunst, men man er nødt til å lete for å finne det. Den kulturen som promoteres her er de store inntjeningene - de som kan få suksess over natten. Amerika er en fast food-kultur.

Om forpulte band uten uttrykk

Har du da rom nok til å få dine egne ting ut?

— Ja.. Nettopp fordi de alle sammen søker denne raske suksessen er det ikke så forferdelig mange i mitt rom. Ingen er interessert i å lage det jeg lager. Selvfølgelig er det band der ute med noe på hjertet - men de får ingen mediedekning, de blir ikke spilt på radio, og de kommer ikke på tv. De har ikke store pupper og de er ikke klare for å kaste trusene. De får ikke en sjanse. Ikke en gang band som The Flaming Lips, som ellers kan klare seg noenlunde greit i Europa. Her i USA får de ikke en sjanse. Her får man sjansen med én singel, og så er det ut i stratosfæren hvis ikke frisyren riktig passer. Det er de dårlige tingene som overlever, det som minner om sea-cruise entertainment. Noe som passer på tv-shows: Hun synger. Hun danser. Hun kan en vits. I England pleide vi på 60-tallet å kalle denslags for varieté-shows.

Men hvis du gjerne ville lage noe som var totalt ukommersielt, ville du så få en sjanse til det?

— Ja, det ville jeg – men ingen ville orke å skrive om det. Min venn Lou Reed har hatt så mange problemer med å få lov til å realisere The Raven, et prosjekt basert på den amerikanske forfatteren Edgar Allen Poe. Men ingen har skrevet om det… og det er virkelig usmakelig … Det showet er kanskje det sterkeste jeg har sett på mange år. I tillegg til musikken fortalte han anekdoter mellom låtene, og forklaringer om Edgar Allen Poe – så man fikk et mye bredere bilde av hvem han egentlig er. Det ble flerdimensjonalt, en fantastisk teateraktig fornemmelse - og det skulle det bare vært skrevet så mye mer om, men ingen gjorde det. De kan kun skrive om et eller annet forpult band som ikke uttrykker noe og som ikke har intellektuell drivkraft ut over "Fuck you hard baby … ding ding ding."

Bowie hopper opp av stolen med en imaginær gitar rundt halsen, og fremfører "Fuck You Hard…" – Og de får en forside med alt deres pinlige søppel.

Han faller tungt tilbake i stolen og stryker hårene på plass igjen, på den der veldig Bowie-aktige måten, samtidig som han smiler. – Du må unnskylde, men det er så mye av det der akkurat nå. Det har vært en del bevegelse mellom litt eldre kunstnere om å gå videre... "Going somewhere", kaller vi det. Det er ikke noe som er verre enn å se folk gjøre rent bord, og så ikke komme noen vei med det.

Om det viktigste i livet

Han er blitt ivrig nå når det handler om hva man har på hjertet. Det er nå jeg skal spørre han om hvilken låt han liker best på den nye skiven, eller den slags, selv om jeg sitter og spekulerer på hva det er han synes er det viktigste i livet. Det ville jeg gjøre. Vi sitter alene, og ingen krevde at vi snakket om den aktuelle platen. Men når han kikker opp kommer jeg på at jeg sikkert ikke sitter alene med denne mannen igjen noensinne, så jeg spør ham om det jeg virkelig ønsker å vite. Nemlig hva han ville se som det viktigste på den siste dagen i sitt liv.

— Det er en veldig familiær og sentimental ting: jeg vil gjerne være i stand til å kunne være stolt av hvordan jeg har vært som far. Helt ærlig, jeg ville gjerne at min datter hadde elsket meg som far. Vi klarer det fint inntil videre... hun fyller snart tre år, så det er en ny erfaring for oss begge to... Og jeg har disse bildene.

Og så finner han frem bildene av henne - og av hennes dukke Sophie, og hans datter ser så skjønn ut at jeg må dra frem bildene av mine barn. Et øyeblikk må rockmusikken gå i hjørnet og legge seg som en trett hund, for nå skal vi også skryte av våre barn. Bowie har en sønn på 31 år - og det kan jeg huske, for han lagde låten Kooks (en far-til-barn-sang) på Hunky Dory fra 1971 – og siden min sønn er rundt de 15 diskuterer vi pubertet og hvor skremmende det kan være å forestille seg at de tar like mange stoffer som man selv har gjort i sin ungdomstid.

Bowie synes at perioden fra 15 til 19 er tøff; man får så mange kamper med ungene da, men deretter har man sjansen til å komme tett på igjen: — Jeg vil ikke si at man blir venner med dem - jeg hater det der med å bli "venner". Jeg vil bare være hans far, han har venner nok. Og vi har et godt forhold nå, riktig godt. Jeg hadde ham fra han var seks år gammel så vi har vært en familie det meste av hans liv. Men jeg mistet de seks første årene med han - og det vil jeg ikke gjøre igjen.

Om døden og de døde

Nå åpnes døren og vi får vite at tiden nesten er ute. Vi sender hverandre et blikk over bordet og puster dypt inn, for vi bør jo vende tilbake til den platen, men før jeg får stilt ham er nytt spørsmål sier han: — Men det jeg ville vært mest stolt over, før jeg skulle dø, uansett hva – var altså barna … Du vet før i tiden har jeg turnert med en låt som het My Death – men på min nye plate har jeg en tekstlinje, som lyder "My death is no longer just a song", døden er blitt en synlig realitet for meg. Da jeg var yngre var det ikke noe som var virkelig for meg. Nå jeg beskjeftiget meg med det var det mer døden som en idé. Noe tiltrekkende, ukjent og stort. Den var kul. Jeg var virkelig pervers omkring hvor fett det måtte være å dø ung. Og jeg mistet også noen...

Når han sier det er det som å bli dratt langt tilbake til slutten av 70-årene, vi var en klikk på tre personer ute i forstaden og var lei av å bo på slikt et ikke-sted. Det var ingen utdannelse, ingen jobber, og vi drømte om noe annet, som vi ikke helt kunne formulere. Jeg var den eneste av oss tre som ikke hoppet ut fra sekstende etasje, selv om jeg lenge overveiet akkurat det. Jeg stod i deres begravelser med et par års mellomrom og prøvde å finne en vei ut... noe mer enn jobben på bensinstasjonen, men utsikten til de høye husene som de andre hoppet ut av. Og det var det Heroes kom inn. Jeg så Bowie spille den på tv en kveld, og selv om han var totalt fremmed i forstadsstuen, så var det som om noe inni meg gjenkjente ham øyeblikkelig. Jeg satt og fikk en fornemmelse av at det var et liv etter forstaden, hvor de døde ikke pustet en i nakken. Det var det som fikk meg til å begynne å skrive. For meg var Heroes rett og slett kampen for ikke å gi opp – mot alle odds.

Om Heroes og Berlinmuren

Og så var Heroes definisjonen av Berlin-perioden. Dér så jeg Bowie opptre for første gang. Vi sloss med nynazisterne og det tyske politi om dagen – og jeg ble tåregasset for første gang nede ved Kotbusser Tor. Vi sprang av sted gjennom Kreutzberg med uniformer og hunder i hælene – og plutselig sto muren der. Det var som om, verden endte – som om det ikke for alvor kunne ligge noe på den andre siden. Det var ikke bare en ytre mur, den eksisterte også i alle berlineres hode. Om kvelden gikk vi til Bowies konsert og følte at han sang om muren og Heroes for oss spesielt. Verdens navle var der hvor vi stod – og dens akse var ham, som sto der og sang på scenen. Kvelden etter kom Bowie forbi vertshuset vi satt på. Den gang så jeg kun ryggen hans.

Jeg var nødt til å spørre om Heroes. Nettopp det albumet, og netopp den sangen. Det var litt som å spørre om en gammel kjæreste.

— Den låta betydde mye mer for meg enn bare noe med Berlin-muren, den handlet også om meg og livet - at vi kanskje på tross av alt likevel har en masse til felles som mennesker. Og jeg kan se at noen av de tingene også har betydd noe for mennesker, som har oversatt den til deres egne liv. Det var en bestemt opplevelse, jeg husker spesielt tydelig. Vi spilte en konsert ved muren i Berlin, og vi hadde noen tusen mennesker foran oss, som var meget engasjerte. Men hva vi ikke visste var at det også bak muren - i Øst-Berlin - var pakket tusener av mennesker sammen som ikke kunne se noe som helst, men som kunne høre alt hva som foregikk. Og da kom til Heroes, kunne vi høre dem synge fra den andre siden av muren også. Det var så rørende... Det er så vanskelig å forklare de følelsene. Og så da vi igjen spilte i Berlin noen år senere, og muren hadde falt. Så sto alle foran - både fra det gamle øst og det gamle vest - og da vi kom til Heroes, så var det bare ét av de der store øyeblikkene. Som en bro mellom den verdenen som var den gang og den nye verden. En helt ny virkelighet.

Om erindring og glimt av Nirvana

Vi sitter plutselig og snakker om begreper som tid og minner. Minner er slik en underlig sak. På en måte er de meget håndgripelige, men man kan også få følelsen av at det alt sammen kunne skjedd en annen person. Som om man på en og samme tid er med i sitt liv og tilskuer i det. Jeg synes jeg det leser det mange steder i Bowies tekster og spør om det med å være inne og utenfor i sitt liv.

— Du har helt rett: Store deler av mitt liv har jeg brukt til å observere hva jeg har gjort. Det er nesten som eksistensialisme uten et hjerte, men å være en sann eksistensialist - hvilket jeg ville elske å være - er noe jeg er kommet nærmere fordi det som betyr noe er de 24 timene jeg omgir meg med nettopp nå. Det kommer seg til dels av at jeg skullet beskjeftige meg med forskjellige perioder av mitt liv, men ennå mer det fakta at hukommelsen behandler meg forferdelig dårlig.

Erindringen fyller deg med en bunke unødvendigheter, som du ikke har bruk for. Og sett fra den andre siden er fremtiden kanskje heller ikke så viktig, så du starter liksom med å kondensere det hele inn i nået. Det hele kan samles i et intenst glimt, et splitsekund, hvor man blir klar over at man kan nå en bestemt bevisshetstilstand - en virkelighet, som vi eller kun kjenner fra de store guruer eller tibetanske lamaer... Glimt av Nirvana.

Og det er tydelig at det er her han leter nå, han søker en "reality" - det nærværende, barna, kjærligheten, ordentlig kunst - men også gleden av nået. Han er ikke vokst fra intensiteten, men dødsromantikken og det distanserte han har prøvd å slippe. Likevel står coveret på det nye albumet i hjørnet av rommet med sitt sureallistiske statement - med den lille tegneserie-Bowie, i en fremmed verden. Fremmedheten er stadig et tema, men tonen er lysere.

— Min tidligere tilstand, i alle de årene da jeg tok dop, var en tid uten følelser og nærvær, hvor jeg observerte et vesen som gikk gjennom livets ritualer uten å føle seg som en del av det overhodet. Det var en isolasjon som var utrolig farlig for psyken...

Og så er vi tilbake til begrebet "Going somewhere" – og vi når ikke lenger ned på listen min over spørsmål før døren går opp for tredje gang - og denne gangen går den ikke igjen. Vi har ødelagt tidsplanen. Vi fortsetter dog litt og avtaler å sees neste gang han er i København... Og så står jeg der i stekvarmen i Greenwich Village, finner en café og setter meg ned. Fortiden er plutselig veldig nær igjen.

Les GAFFA Danmarks øvrige Bowie-intervjuer gjennom årene her

ANNONCE