Vi ser tilbake på hans utrolige karriere.
Denne artikkelen ble først publisert av GAFFA Danmark i juni 2008 da Prince fylte 50 år.
Stjernetegnet tvillingene handler om noe luftig. Om evnen til å innta forskjellige personligheter. Og er ikke minst noe med å kunne fange noe lekende og kreativt, samt med lynets hastighet å kunne skifte spor uten betenkeligheter. Prince Roger Nelson er født midt i dette en sommerdag i 1958. I Minnesotas tvillingbyer, som man kaller de to byene ved Missisippi-elven, som også heter Minneapolis og St. Paul.
Og selv om det er hovedstaden i staten er det synd å si at det ikke akkurat er et kulturelt sentrum. Okay, en viss Robert Zimmerman, som senere ble til Bob Dylan, vokste opp i Hibbing et stykke unna. Og så er det altså denne store lille mannen (158,5 cm), sønn av John L. Nelson og hans kone Hattie, som i den grad fikk tvillingbyene på kartet. I den grad at turister nå om dagen for lengst har blitt vant til å ta bilen og kjøre ut til en liten lokalitet et stykke mot vest. Det er nemlig her i Chanhassen at Paisley Park-studioet ligger. Ifølge Lonely Planets guide over USA er det rett og slett Minneapolis' viktigste turistattraksjon. Stedet der Prince i snart en mannsalder har laget det som kort og godt heter Paisley Park-lyden.
Historien om Prince handler om en gutt som tidlig hadde de musikalske nådegavene, men aldri tok imot undervisning. En gutt som tidlig satte sammen de første musikalske stykkene sammen på et piano som faren etterlot hjemme. Og som av stefaren ble slept med til en James Brown-konsert som ti-åring og satt opp på scenen. Minnene om stefaren er langtifra lykkelige, men ved den anledningen begynte den lille gutten å danse, som om han aldri hadde gjort annet. I skyggen av The Godfather Of Soul hadde gutten, som faktisk hadde blitt oppkalt etter farens orkester med kompisene, funnet sin retning i livet.
Siden har alle og en hver kunne se mer enn en antydning av påvirkning fra James Brown i mannen og myten vi nå skal hylle.
Plateselskapenes mareritt
Kongelige er det nok av i musikkverdenen. Elvis var The King. Det er også The King Of Pop, altså Michael Jackson. Jazzen har sin hertug og sin greve i henholdsvis "Duke" Ellington og "Count" Basie. Mannen som det meste av livet har vært kjent som Prince ga i fjor fingen til alle som de siste ti år eller mer har kommet med hånlige klengenavn a la Prince Light. For med 21 konserter på Londons O2 Arena, et sted med plass til 20.000 tilskuere, viste Prince verden at han er toppen av poppen, når han ønsker det. Etter behag. Og hva fikk man så for pengene? Hvor billettpriser med superstjerner raskt kan koste en bondegård, kom man inn i London for 300-400 norske kroner. Fikk til og med et eksemplar av hans siste album med på kjøpet. Og en seks timer lang konsert. Sånn skal det gjøres.
Som han en gang sa: "Jeg har flere hits enn Madonna har barn."
Han er også svært egenrådig. Et hvert plateselskaps mareritt. Han drev sitt gamle selskap Warner til vanvidd da han droppet hele identiteten sin og ble til The Artist, eller bare et symbol, eller Victor, eller hva-vet-jeg og visste-han-det-selv og endte i en berømt skilsmisse, hvor han skrev ordet "slave" på coveret på den tredobbelte album-utgivelsen Emancipation (1996) og siden har konsekvent laget distribusjonsavtaler for et album om gangen, hvis han da ikke har gitt musikken bort gratis, eller solgt via nettet.
Prince har til alle tider vært en mann som ikke har aksepter bånd eller begrensninger, og når man kan lage en låt om dagen blir det altså en del. Samt et problem, hvis man insisterer på å gi ut alt. Eller bare tilnærmingsvis. Hans karriere nådde et bunnpunkt på 90-tallet. Onde tunger og en del nære venner er enige om at skilsmissen fra Warner ikke gjorde noe for kvaliteten. At selv for kreative giganter av Princes kaliber er coaching ikke det verste.
Geni eller ei. Det hadde sine fordeler for den lekesyke kunstneren å ha noen som kunne sette bare antydningen av grenser. Slik det var gjennom 80-årene da hitplatene kom som perler på en snor.
Omvandrende speilkabinett
Prince minner oss om en lang rekke av musikkens ypperste. Han er som et omvandrende speilkabinett fra rockemusikkens Hall Of Fame. Hvor han selv har befunnet seg siden 2004.
Som gitarist er hans energi som en Hendrix, mens han teknisk legger seg opp til Carlos Santana. Som sceneutøver tenker vi på James Brown, mens han selv vedkjenner seg å ha lånt en del fra Sly Stone - og også i høy grad har brukt dennes bassist Larry Graham. Og for tiden bruker Browns saksofonist Maceo Parker. Akkurat som hans utgangspunkt var den hvite heavyrocken, som red USA som en mare da han var ung. Band som er alle kritikeres hatobjekt, Grand Funk, anført av halvblodsindianeren Mark Farner. Oljeglinsende torso og gitarøs.
Omtrent på samme tid som han gir ut Controversy-albumet (i 1981) finner han sitt look, som til forveksling ligner den androgyne rockeren Litte Richard. På Purple Rain (1984) er inspirasjonen fra David Bowies ladyboy av en rockestjerne, Ziggy Stardust, noe Prince for lengst har vedkjent seg. I hans arbeide med orkeste ligger sammenligningen med Miles David rett rundt hjørnet. Og dog har Prince ikke skyggen av viten om musikkteori. Han er 100 prosent selvlært - og spiller 26 instrumenter.
På skrivebordet i studioet i Paisley Park står innrammede bilder av bebopsaksofonist Charlie Parker og Miles. Det er nettopp fra Miles David at Prince har funnet idéen med å konsekvent gjøre opptak av alle øvinger. Og han er seriøs i en hver detalj. Bare spør hans studiofolk. Som Michael Koppelman, som arbeidet som lydtekniker, har sagt det i en podcast:
"Jeg tilbrakte utallige timer alene i studio med Prince og vi arbeidet på alt mulig. Prince er et musikalsk geni. Jeg har sett ham spille disse utrolig kule tingene, og jeg vil si at Prince kunne grunnleggende henge med en hver musiker innenfor en hvilken som helst sjanger. Hvis det var en jazzgruppe, r&b selvfølgelig, rock n' roll, sannsynligvis country, og til og med klassisk, så ville Prince kunne sette seg ned og spille sammen med dem på en meget imponerende måte. Fyren er en stor musiker.
Som de fleste vet er han uten musikalsk trening. Han kjenner ikke til musikkteori, og det kjente jeg til, og det ville være tider hvor vi spilte et eller annet og han ville ha meg til å treffe en toneart, og ville spørre om han ville ha en syverakkord. Og han ville svare "det der teorigreiene interesserer ikke meg". Men en stor trommeslager, stor gitarist, stor keyboardspiller, stor bassist, og særdeles morsom, samt helt sikkert særdeles klok. Han ville fyre av vitser hele tiden, spesielt når bandet var til stede.
Men han var også en slavedriver. Vi arbeidet ræven av oss. Jeg hadde 96-timers arbeidsuker. Min rekord var over 100 timer. Man ville gå i seng klokken halv seks om morgenen og klokken 11 skulle man være tilbake i studio."
Fargen lilla
De som var til stede under den berømte konserten i Valby Hallen i 1986 med Prince & The Revolution så en orkesterleder som var i uhørt kontroll. Et blikk eller knips med fingrene og musikerne reagerte omgående og kunne gå ut i de villeste improvisasjoner. Det var - og er - det feteste og mest karismatiske band Prince noen gang har hatt. Selv om det stod Prince på det meste i studioet så var det orkesteret med Wendy Melvoin og Lisa Coleman som sentrale medlemmer, som satte seg i publikums bevissthet. Starten med den klassiske introen til låta Computer Blue fra Purple Rain: "Wendy? Yes, Lisa. Is the water warm enough? Yes, Lisa. Shall we begin? Yes, Lisa."
Platen og filmen Purple Rain var det som fikk Prince til å bli et verdenskjent navn. Strebende biografisk, men stort sett uten hold i virkeligheten, skapte filmen likevel et bilde av en scene i Minneapolis, som hadde sine stinkende funky bands med en helt egen lyd. Det var et friskt pust etter at 70-årenes discobølge forlengst hadde gått på tomgang, og det ellers bare var plass til et uttrykk som var i tråd med New Romantics-bølgen med band som Simple Minds og Echo & The Bunnymen, som hadde tatt over fra punken i England, men som likevel hadde masser av energi fra svart amerikansk musikk. Og det var nemlig Princes mest geniale grep. At han forsto nok til å kunne skape en stil som både appelerte til kjøpesterk hvit ungdom og likevel hadde massevis av legitimitet i den svarte verden.
Samtidig solgte han ikke ut. Da plateselskapet kunne trengt en oppfølger til Purple Rain, var det neste albumet ferdig og gikk i en helt annet retning. Around The World In A Day (1985) er et fantastisk album, men der var kanskje hos Warners promofolk ikke akkurat bruk for at Paisley Park tok en pilgrimsreise til hippieland. Til tross for hits som Raspberry Beret og Pop Life mistet han nok noen av de nye tilhengerne samtidig som det kommersielle toget var på vei til å forlate perrongen. Og da det var behov for en ny fenomenal film lagde Prince en fiasko, som dog også avfødte albumet Parade (1986), som rommet noe av hans feteste musikk. For undertegnede er Mountains fra den skiven en av 80-tallets beste låter numre. Andre – og ikke bare Tom Jones, som fikk en hit med den – er også enige om at Kiss var et mesterstykke. Essensiell Prince, altså minimalistisk. Trommebeatet rett i fleisen, stortrommen, ingen funky bass, og så stemmene mikset helt opp tett på. Og frekk, frekk falsett.
Så med den lilla revolusjonen gjennomført og mesterskiven Sign O' The Times (1987) ble en ny tid innvarslet. Prinsen danset bedre enn noensinne, og med øynene på stilk så vi ham komme inn på scenen i Idrætsparken i 1988 som en det av det utstyrsstykket som turnéen som skulle markedsfør albumet Lovesexy (1988) ble til, og som var så dyrt at turnéen i USA blev avlyst. Til Princes store fornøyelse.
Jeg var på konserten, og det å se Prince kjøre inn på scenen i en åpen cabriolet med danserinnen Cat og den yppige perkusjonisten Sheila E over panseret, før han kjørte en historisk hitparade, var en konsertopplevelse av typen man kun får oppleve et par ganger i livet.
Som det alltid har vært med Prince, visste musikerne aldri helt når de hadde fri. På turene ville Prince typisk leie klubber og så ha klubbkonserter etter de store stadionkonsertene. Her ville han prøve ut alternative låter, gå amokk med gitaren eller rett og slett bare gi seg hen i opplevelsen av å spille på et intimt sted. Så for fans gjaldt det å følge med. I diverse fanziner går det historier om spesielt en konsert, nemlig på The Trojan Horse Club i den nederlandske byen Haag i 1988. Den konserten står igjen som den beste noensinne!
Så gikk det kommersielt nedover, og kunstnerisk ble det langt mellom høydepunktene selv om han fortsatte å være hyperaktiv. Kanskje var verden lei av Prince. Eller kanskje hans krangling med Warner og hans bytte av navn ble sett på som påtatt.
Til tross for lyspunkter som Diamonds And Pearls (1991) blev 1990-årene en lang reise mot lyset.
Frem mot 50
Det blir feil å si at Prince ligger på latsiden opp mot 50-årsdagen. Den mye omtalte konserten i Århus i juni er dog i skrivende stund omgitt av stor mystikk, så vi får se hva som skjer med den. Personlig tviler jeg på at han kommer, slik de også gjør på fansiden Housequake. com. Jeg foreslår heller en reise til Dublin.
Prince har nylig spilt på Coachella nær Palm Springs i ørkenen øst for Los Angeles, hvor det blant annet var en morsom uttalelse fra bandet som skulle spille før ham, de gjenforente tiphoperne i Portishead, som ellers hadde sett frem til å spille før Kraftwerk. Avgjort en spennende kombinasjon, som dog ikke solgte hos Ticketmaster, den store billett-tilbyderen i USA. Derfor ble det Prince, som Coachella har forsøkt å få tak i siden festivalens start. Som Geoff Barrow fra Portishead sa det:
"Prince møter helt sikkert opp med et følge på 40 personer. Så vil lydmennene ikke tillate at vi har lydsjekk og så ender man i den forferdelige situasjonen at man må spille foran et massivt amerikansk publikum uten lydsjekk. Forferdelig. Vi har faktisk leid inn to menn for å sikre at lyden er god. Til å utelukkende kjempe for oss..."
Barrow hadde nok ikke noen grunn til å uroe seg. Prince kom, så, og spilte for 60.000 mennesker og leverte et fantastisk show, hvor han blant annet spilte Radioheads Creep og The Beatles' Come Together. I tillegg sluttet han av i kjent stil med to ekstranumre, nemlig Purple Rain og til slutt Let's Go Crazy. Og det var nettopp dette de gjorde på den californiske festivalen som hvert år er startskuddet for festivalsesongen.
Privat er Prince for tiden singel, etter at hans andre ekteskap med en tidligere ansatt i Paisley Park, Manuela Testolini, ble oppløst for et par år siden. Den styrtrike stjernen, som i 2006 kom foran Madonna på listene over artister som tjener mest, har eiendommer mange steder.
Han er dog mest i sin lilla villa nær studioet i Chanhassen, i Las Vegas, og så har han de senere årene gjort seg bemerket med en lang rekke fester i sitt hus på den berømte gata Mulholland Drive i Hollywood Hills i Los Angeles.
