Neil Young fyller 70 år i dag: Her er hans 10 beste låter

I dag er det nøyaktig 70 år siden en av musikkhistoriens største legender og inspirasjonskilder kom til verden i Toronto, Canada. Neil Percival Young har siden sin første utgivelse med Buffalo Springfield i 1966 utgitt over 40 studioalbum og en håndfull konsertalbum, hvor flere som regel er å finne i samlingen hos enhver rockelsker. "Shakey", som han kalles, har som regel utgitt platene i eget navn, men har også hyppig fått hjelp av sitt trofaste backingband Crazy Horse til de mer rocka utgivelsene, samtidig som han også har samarbeidet med Pearl Jam og selvfølgelig er det fjerde medlemmet i supergruppen Crosby, Stills, Nash & Young.

Kreativiteten har ikke tatt skade med alderen, og nylig ga Young ut et album sammen med Willie Nelsons sønner Lukas og Micah, og deres band Promise Of The Real, hvor han atter en gang synger opp til kamp for et bedre miljø.

Neil Young har siden musikkarrierens unge år vært kjent for å ikke bevege seg innen kun en enkelt sjanger. Han har ett behag skiftet mellom tunge rockere med lange gitarsoloer og de country- og folkinspirerte akustiske låtene, hvilket har gjort ham elsket både som glødende rocker og som en følsom mann, som ikke er annet enn en håpløs romantiker. Derfor har vi, for å demonstrere Youngs allsidighet, forsøkt å finne frem til fem av mannens beste akustiske og elektriske låter - men vi kunne sikkert lett ha funnet ti av hver også.

De akustiske:

Sugar Mountain (skrevet 1964, utgitt 1969)

Låten ble angivelig skrevet på Youngs 19-årsdag og 51 år senere står den stadig som en av hjørnesteinene i hans karriere. Sugar Mountain har åpnet utallige konserter med Neil Young, og teksten om å forlate ungdomstiden for fort beskriver glimrende en fornemmelse som raser gjennom hodet på de fleste i ny og ne.

A Man Needs A Maid/Heart Of Gold Suite (1972)

Allerede fra listens start jukser vi litt, siden det egentlig er snakk om to låter på én gang. Separat er begge låtene å finne på Harvest fra 1972, som er Youngs største kommersielle suksess til dags dato. Neil Young har gjennom årene arbeidet med Archives-serien, hvor gamle konsertopptak restaureres og lanseres, og på albumet Live At Massey Hall 1971 finner vi en unik utgave av begge låtene, hvor den krystallklare og evig skrøpelige stemmen på gåsehudfremkallende vis synger om en manns konstante søken og behov for kjærlighet.

Old Man (1972)

Etter Heart Of Gold er Old Man kanskje Youngs mest kjente låt. Den er angivelig inspirert av den gamle mannen som passet ranchen Young kjøpte i starten av 70-årene, men sangen hever seg til mer enn det. Teksten er fremragende og rommer utallige tolkninger, mens også musikken er i særklasse og noe helt annet enn enkel countryrock.

Ambulance Blues (1974)

I motsetning til mange andre låter i denne artikkelen er Ambulance Blues ikke en særlig fengende låt. Til gjengjeld er den på hele ni minutter, og en perfekt avslutning på det depressive albumet On The Beach. Sangen oser av sarkasme, tristhet og sinne på samme tid. Det blir sendt stikk i retning musikkritikere, og Young flyter trippende rundt i en fortelling om fortidens fristelser og løgnaktige ansikter.

Harvest Moon (1992)

På 1980-tallet befant Young seg i en kunstnerisk periode som av mange betraktes som hans svakeste, og spørsmålene om en avtakende karriere innfant seg med jevne mellomrom. Men på slutten av tiåret steg formkurven på ny, og i 1992 ble "oppfølgeren" til Harvest fra 1972 lansert i form av Harvest Moon. Tittelsporet er en sann perle som kombinerer lapsteel fra trofaste Ben Keith med Youngs behagelige gitar i en hyllest til kjærlighetsforhold som aldri ruster.

De elektriske:

Cowgirl In the Sand (1969)

Et av Youngs tidligere mesterverker og en tidløs klassiker, som på mange måter innkapsler hva det er som gjør Neil Young til noe spesielt. Teksten er kryptisk, men det er musikken som fullstendig stjeler showet. Låten, som gjerne kan dras ut i 15 minutter under konsertopptredener, rommer så mange fremragende gitarsoloer som igjen understreker hans ubetingede kvaliteter på seksstrengeren. Det er bare å lene seg tilbake og nyte tonene som innbyr til en reise tilbake til den musikalske storhetstiden på 60-tallet.

Cortez The Killer (1975)

I de første mange minutter av Cortez The Killer tror man det er snakk om en musikalsk fortelling om aztekernes storhet og fall, og den spanske conquisador Hernán Cortés' brutale erobring av Mexico. Man kan nesten seg seg selv stå på den spanske flåtens dekk. Men over det fremragende lydbildet med de langsomme gitarsoloene og den uallminnelige sløve rytmen skaper det også rammen for fortellingen om tapt kjærlighet og noe for Young dypt personlig.

Tonight's The Night (1975)

I kjølvannet av Crazy Horse-frontmann og gitarist Danny Whittens død gikk Young gjennom en vanskelig og depressiv tid. Dette skapte også noe av det mest hjertegripende og nærværende musikken fra hans side, og på låta Tonight's The Night hører vi en Young med band som spiller musikk som gir frysninger nedover ryggen hos lytteren.

Hey Hey, My My (Into The Black) (1979)

Denne elektriske hammeren av et nummer smadres rett inn i øregangen fra start i en låt som inneholder en helt unik aggressivitet fra Youngs side. Og med teksten "Hey Hey, My My/Rock and roll can never die" settes det ord på noe helt banalt, men for Young selv og for fans av mannen noe helt essensielt. Det er sitert evig mange ganger av rockefans, fulle folk og journalister, og låta behøver sånn sett ingen introduksjon i seg selv.

Sleeps With Angels (1994)

Denne noe oversette genialiteten ble skrevet i kjølvannet av at nyheten om Kurt Cobains selvmord var kommet ut, og at han siterte Neil Youngs tekstlinje "It's better to burn out than to fade away" (fra Hey Hey, My My (Out Of The Blue), en søstersang til nevnte Hey Hey, My My (Into The Black)) i sitt selvmordsbrev. Og det er en sang som på en merkverdig måte slutter sirkelen som startet med Tonight's The Night. Sleeps With Angels er som en knust rockelåt som viser Young fra en ny side og som besitter en helt unik stemning.