Endelig framme, oppslått telt, øl i magen og plass ved bordet i GAFFAs skrivestue. En lang og strabasiøs ferd er endelig over og jeg kan begynne å kose meg med festivallivet.
Det hele begynte så bra i dag. Jeg våknet tidlig og hadde så god tid at jeg nesten angret på at jeg ikke sov litt lenger. Frokost og dusj, samt litt kvalitetstid med familien før det bar avsted mot toget til Gardermoen. Null stress i joggedress, som min svigerbror bruker å si. Det hele gikk merkelig smertefritt, og jeg ante at noe måtte skjære seg. Man kan jo ikke flyte så ubekymret gjennom det hele, som det så ut til at jeg skulle gjøre. Flyturen viste dessverre at mine bange anelser ikke var ubegrunnede.
De følgende to avsnitt er skrevet ombord på flyet fra Oslo til København, en helt vanlig søndag i slutten av juni. Altså i dag.
Det bråker litt ekstra her bak, nesten bakerst i flyet. Motorstøyen er øredøvende, selv med ørepropper i øra og Animal Collective utpå det igjen. Foran meg sitter en unge og skriker og jeg tror jaggu han (hun?) har driti seg ut i tillegg. Det stinker som faen og ungen er helt rabiat. Jeg er i ferd med å klikke. Dette følges naturligvis opp med den obligatoriske stirringen over seteryggen. Hvor mange ganger har du ikke blitt ihjelglodd av en unge som ikke slutter å synes det er moro å stirre måpende på deg?
Bak meg sitter det noe enda verre. Et barn på mors fang. Helvete. Det innebærer selvsagt non stop sparking i seteryggen min og et irritasjonsnivå jeg ikke har kjent på veldig lenge. Denne ungen skriker selvfølgelig også i ett sett. Ah, faen! Hvor blir det av kaffen min? Jeg er glad det bare tar en times tid å fly til Køben, for dette er ikke den triveligste flyturen jeg har hatt i mitt liv. Heldigvis sover han tungt, sidemannen min, så slipper jeg å bli plaget av ham også.
Mer rakk jeg ikke å skrive før det plutselig sto en gretten flyvert ved siden av meg og bød meg på kaffe. Videre på Castrup Lufthavn fikk jeg plutselig følelsen av å være til stede på årsmøtet i Asiatisk Strupekreftforening. Jeg var omringet av eldre, asiatiske menn som, alle som en, snakket gjennom en sånn forsterker (type South Park). Det hele føltes med ett meget surrealistisk og hakket mer spacet enn jeg hadde ventet meg av møtet med Danmark. Vel, vel, sekken min kom ganske kjapt og jeg fant meg et tog inn til Køben.
Etter en superkort visitt i hovedstaden fant jeg ut at det var likeså greit å komme meg videre til Roskilde først som sist. Takk for det. Det viste seg å være et av de klokeste valgene jeg har gjort på lenge, for herregud så lang tid det skulle ta å finne campingen. Det vil si, finne den gjorde jeg relativt fort, men jeg hadde glemt at jeg måtte finne folka fra GAFFA først for å få meg et ekstra armbånd så tilgangen til medarbeidercampen kunne innvilges. Jeg trasket fram og tilbake på festivalområdet til jeg nesten stupte av utmattelse. Jeg hadde ikke fått meg noe å drikke siden tidlig på formiddagen og sekken var tyngre enn mora til Gilbert Grape.
Til slutt sto teltet der og jeg kunne gå mot sceneområdet igjen, denne gang med litt mindre å bære på. Dessverre rotet jeg så mye før jeg fant fram til teltplassen på riktig måte at jeg gikk glipp av Overthrow. Jeg hørte kun sistelåta, men var så sliten at jeg ikke klarte å nyte det noe særlig. Jeg satser på å komme sterkere tilbake i morgen, uthvilt og opplagt. Bakfull, kanskje, men dog.
Nå gjenstår kun to ting. Reggaekonsert med Kaka og øl. Massevis av øl. Vi høres i morra.
Følg GAFFAs Roskilde-blogger Morten Waage Johansen (Krakelurium) på gaffa.com/roskilde.