Jeg moret meg godt under gårdagens King Tuff-konsert, men etter hvert ble det litt for komisk å se hvor ufattelig harry de så ut. Jeg er langt mer bergtatt av kinesiske Dawanggang.
King Tuff åpnet konserten på Pavilion i går med å blåse av de to beste låtene sine i en ren demonstrasjon av amerikansk selvsikkerhet. Det var fett nok det, men etter at det beste var servert ble det litt kjedelig etter hvert. Låtene som fulgte ble for like og det hele ble litt småkjedelig selv om bandet oste av energi og spilleglede. De få oppmøtte koste seg nok til at det ble en rimelig anstendig affære.
Det som til slutt ble mest interessant var å betrakte bandets ufattelig hillbillyharry framtoning. De så ut som trailersjåfører blandet med bikere blandet med bønder som tilfeldigvis hadde lært seg å spille noen instrumenter. Jeg måtte kjempe litt med meg selv for å ikke ende med å ta dem altfor useriøst. Nei, skjerpings! Musikken er i fokus. Ikke utseendet deres. King Tuff har et godt knippe gode låter, men de bør helst nytes i små doser av gangen, for det blir for ensformig i lengden. Som et overlykkelig ZZ Top på LSD.
Festivalens artigste bassist?
King Tuff oste energi, men ble litt kjedlige i lengden…
…og ble egentlig bare komiske til slutt.
Jeg valgte til slutt å besøke Gloria for å se det som ble beskrevet som Kinas Captain Beefheart. Dawanggang var et utrolig merkelig (på en god måte) sammensurium av kinesiske instrumenter og vestlig psykorock med en punkete holdning. Å kalle det for Kinas Captain Beefheart er egentlig en så god beskrivelse at jeg ikke vil prøve å gi noen bedre beskrivelse av Dawanggang. Sjekk det ut, men vær obs på at Beefhearts Trout Mask Replica kommer til å virke helt streit etterpå.