I dag ble de tolv finalistene til Nordic Music Prize 2012 offentliggjort, og blant dem finner man tre fra Norge. Se listen over de nominerte her.
Når Nordic Music Prize 2012 skal deles ut under by:Larm i februar, er det tredje gangen prisen deles ut. Første gang var det Jónsi som stakk av med prisen for sin solodebut, «Go», og for 2011 var det Goran Kajfés som tok hjem prisen for «X/Y».
Årets internasjonale jury er en faglig sterk gjeng bestående av en rekke bransjeprofiler, blant annet Andres Lokko, Laurence Bell (Domino Records), Jeannette Lee (Rough Trade Records), Mike Pickering (Columbia Records) og Jonathan Galkin (DFA Records). Det er disse som skal kåre vinneren av årets Nordic Music Prize.
Musikkfolk fra hver av de fem nordiske landene stemte frem ti kandidater fra sitt land, og denne listen på femti plater har nå blitt kokt ned til tolv album, som alle har like stor sjans til å vinne Nordic Music Prize 2012. I år har tre norske artister sneket seg inn på listen, noe som gjør at Norge – sammen med Sverige – er det landet som hevder seg sterkest på listen over nominerte. Se de nominerte under:
DANMARK
Selvhenter – «Frk. B. Fricka»
Choir Of Young Believers – «Rhine Gold»
NORGE
Susanne Sundfør – «The Silicone Veil»
Tønes – «Sån av Salve»
Lindstrøm – «Smalhans»
FINLAND
Pää Kii – «Pää Kii»
Kerkko Koskinen Kollektiivi – «Kerkko Koskinen Kollektiivi»
SVERIGE
Neneh Cherry & The Thing – «The Cherry Thing»
First Aid Kit – «The Lion's Roar»
Anna von Hauswolff – «Ceremony»
ISLAND
Ásgeir Trausti – «Dýrð í dauðaþögn»
Retro Stefson – «Retro Stefson»
Susanne Sundførs «The Silicone Veil» begeistret et helt kritikerkorps da den ble utgitt mot slutten av mars i år. Blant dem fant man GAFFAs Thomas Karlsen, som mente at Sundfør heller ikke denn gangen tok fanger.
– Om noen var i tvil - Susanne Sundfør er fortsatt én meter og jeg-vet-ikke-hvor-mange-centimeter med reinhekla, fullblods drama. På «The Brothel» blandet maskingeværbeats seg med enorm romklang og desperat sang som om det var det naturligste i verden, og ting er ikke mye annerledes på «The Silicone Veil»: Singelen «White Foxes» - den mest klokkeklare kandidaten til årets norske låt, i følge enkelte – er av den typen som kan få det til å gå iskaldt nedover ryggen på selv de mest avstumpede i blant oss. Påfølgende «Rome» følger i samme spor, et hult ekko fra dypt inne i den regntunge, sølete skogen, der det sleper seg over Lars Horntvedts etter hvert karakteristiske knitrebeats. Det kjølige, harde soundet virker å være i nesten krig mot Sundførs glassklare, insisterende sang, og resultatet er ikke bare grenseoverskridende vakkert – det er også tvers igjennom jævlig urovekkende og panisk. For å sitere «Game Of Thrones», som jeg av en eller grunn ikke klarer å la være å tenke på når jeg hører albumet: «Winter is coming». Om jeg likevel skulle komme med et eneste ankepunkt, så er det at jeg i grunnen ikke blir direkte overrasket over noe på «The Silicone Veil». Jeg er ikke like sikker på om det er en bra ting, videreføring av «The Brothel» eller ikke, skrev Karlsen og ga plata fem stjerner.
Rogalandsskalden Frank Tønnesen har under navnet Tønes vært en aktiv skikkelse i visemiljøet i mange år allerede, men det var med utgivelsen «Sån av Salve» at han for alvor slo gjennom.
– Deltidselektriker Frank Tønnesen leverer med dette sitt sjuende studioalbum – hans tredje på Hype City – og 40-åringen opplever nå fortjent suksess også utenfor Rogaland. Det kan være lett å avskrive Tønes som en ren humorist, men på albumet beviser han at han har teft for annet enn å bare skrive morsomme og bygdeunderfundige tekster, eksempel på de bent frem vakre «Et Godt Aua» og «Lyset» – hvor det kan være lett å peke på Tønes' slektskap til Stein Torleif Bjella. På låter som «Fluene», «Eg Går Og Legge Meg» og «Sånn Koga Eg» inntar han derimot rollen som en noe nidkjær, eldre ungkar med klare preferanser og bedrevitende tendenser, og resultatet blir én del morsomt, to deler psykotisk og klaustrofobisk. Tekstene står i hovedfokus, og lydbildet er kassegitarspartansk, kun krydret med eksempelvis steelgitar og kontrabass, og selv om det er smakfullt de fleste stedene, kunne kanskje enkelte låter gjort seg med et større lydbilde. Tønes beviser derimot at han er en låtskriver å regne med, skrev GAFFAs anmelder, og strødde fem stjerner over albumet.
Lindstrøm har ikke ligget på latsiden dette året, og hans album «Smalhans» var hans andre for året. Dette var det GAFFAs anmelder Tor Hernan Floor hadde å si om den matauktematiske utgivelsen:
– Norsk mat er blitt kalt enkel, smakfull og tradisjonell. Lindstrøms siste plate «Smalhans» tar høyde for både å være et seks spor langt elektronikaverk, og en innføring i noen av våre mest tradisjonsrike og høyst elskede retter. Hans-Peter Lindstrøm tilhører den sjangeren utøvende norske kunstnere som på sikt bør kreve sugerør inn i statsbudsjettet for sin profilering av norsk kulturliv og kontinuitet når det gjelder kvalitetssikrede prosjekter. Fra sitt hjemmestudio utenfor Oslo har han kokt sammen noen av våre største musikkeksportverk de siste årene, hvor samtlige er elsket av kritikere såvel som publikum over hele verden. At Lindstrøm nå tar fatt på den norske matkulturarven og forsøker å uttrykke dette musikalsk virker på papiret som en svært smaksriktig kombinasjon. «Smalhans» er imidlertid ikke hans beste plate, og den bærer til tider preg av å være litt skissepreget og enkel. Stilt opp mot «Where You Go, I Go Too» som hadde spor som varte opp mot 30 minutter, virker låter som «Ęg-gęd-ōsis» og «Vā-flę-r» langdryge og smått repetitive. For selv om hypnotiske «Lāmm-ęl-āār» er en av de beste låtene Lindstrøm har laget, og påkaller den umiddelbare storhetsfølelsen som «Real Life Is No Cool» hadde, holder det dessverre ikke helt til mål denne gangen, skrev Floor, og ga albumet fire stjerner.