Med Levon Helms død i går er den siste, store stemmen fra The Band forstummet.
Onsdag kunne GAFFA melde om at Levon Helm lå på dødsleiet. I går kom den triste meldingen om at kraftverket av en trommeslager, sanger og mandolinspiller, som i sin tid var med på å danne The Band, er død. Levon Helm startet sin karriere i barndommens Arkansas, hvor han opprinnelig ble tildelt navnet Lavon. Lille Lavon vokste opp i et jordbrukssamfunn hvor foreldrene var bomullsdyrkere, og hvor bluegrassmusikken hadde rotfeste. Som seksåring overværet Helm en konsert med Bill Monroe & His Bluegrass Boys. Han bestemte seg for å bli musiker.
I sin selvbiografi, «This wheel's on fire», forteller Helm om hvordan han sammen med søsteren opptrådde med den særegne dansen hambone, hvor man slår seg på knærne, armene og føttene. Det var her den kommende trommeslageren Levon Helm ble født. På King Biscuit Time og lignende radioprogrammer fikk Helm høre bluesmusikere som Sonny Boy Williamson, og allerede som femtenåring turnerte Helme md sitt første band.
Det var via sangeren Ronnie Hawkins at Helm møtte de andre medlemmene i bandet som da kalte seg The Hawks. Hawkins la merke til den unge Helms formidable sangstemme, og tok ham med seg til Canada, hvor de møtte resten av The Hawks: Gitaristen Robbie Robertson, sangeren og pianisten Richard Manuel, bassisten og sangeren Rick Danko og keyboardgeniet Garth Hudson. Som backingband for Hawkins fikk de masse erfaring, både på en god og en dårlig måte. Som Robbie Robertson sa i konsertfilmen «The Last Waltz»: «You won't get rich, son, but you will get a lot of pussy.» Da Bob Dylan bestemte seg for å bytte ut sin akustiske gitar med en elektrisk, ble Helm og kanadierne spurt om de ikke ville bli med låtskriveren som hans backingband.
Etter en turné som ble preget av buing og ukvemsord fra et publikum som ikke syntes videre mye om den tidligere folkmusikeren Dylans elektriske overgang, sluttet Helm i bandet. Senere, da Dylan havnet i en trafikkulykke, ble han med i bandet igjen. De reiste til landsbyen Woodstock nord i staten New York. Denn flyttingen betydde starten for The Band, og opptakene kvintetten gjorde i kjelleren på det rosa huset de leide, resulterte i det skjellsettende debutalbumet «Music from Big Pink» og Bob Dylan & The Bands «The Basement Tapes». Sistnevnte plate ble spilt inn først, men utgikk sist, da den sirkulerte blant fans i mange år før den endelig ble gitt ut offisielt.
The Band var i den unike posisjon at de hadde tre, utmerkede vokalister å velge mellom, nemlig Helm, Manuel og Danko. De forstod styrken i å dele på vokalansvaret, noe filmen fra deres avskjedskonsert i 1976 er et godt eksempel på, selv om bandets følsomme sjel, Richard Manuel, til en viss grad ble overkjørt av Robbie Robertson og filmskaper Martin Scorsese. Manuel tok i 1986 selvmord under en av turnéene som The Band gjorde etter deres offisielle oppløsning, hvor de spilte på stadig mindre steder. Rick Danko døde i 1999, etter å ha levd et hardt liv med på alkohol- og narkotikamisbruk. Kombinasjon av de tre vokalistene var altså unik i rockhistorien, og helter som samtidens Bon Iver kan rette en stor takk til The Bands oppskrift med å hugge ved og spille inn musikk under enkle kår, med omgivelser som var tro mot og direkte knyttet til countrymusikken.
Helm var ikke på talefot med Robbie Robertson i mange år. Dels på grunn av Robertsons egenrådige oppløsning av The Band, dels på grunn av Richard Manuels død, da Robertsen uteble fra Manuels begravelse. Kilder nært familien hevder likevel at gitaristen besøkte den da svært syke Helm for noen uker siden. Tromemslageren hadde kreft i strupen, en diagnose han hadde kjempet mot i flere omganger over de siste femten årene.
I tiden etter The Band drev Levon Helm et studio og konsertsted i en ombygget låve nær sitt hjem i Woodstock. Levon Helm Band, med datteren Amy Helm på gitar, var en av hans mer berømte bandkonstellasjoner de siste årene før hans død. Likevele r det som medlem av The Band, som bakmann på plater med blant andre Bob Dylan og Neil Young (Helm og Danko bidro blant annet på kanadierens lenge uutgitte perle «On the beach») de fleste vil huske ham. Helm var en uovertruffen trommeslager, som tok inspirasjon både fra klassisk, knallhard bluestrommespill så vel som New Orleans-jazz. En suveren tekniker, som aldri overspilte, men heller bidro med enkelt, men solid og oppfinnsomt trommespill. En stor stemme, en av de siste fra generasjonen som virkelig tok innover seg arven fra den afroamerikanske tradisjonsmusikken.
Levon Helm (1940 – 2012). Æret være hans minne.