'TEENAGE ASTRONAUTS': INTERVJU MED ALBUMAKTUELLE THOMAS DYBDAHL

Først av alt; sånn utenom alt dette rundt albumet og musikken... Hvordan står det til med deg om dagen, Thomas Dybdahl?

Det går veldig fint, takk som spør. Er utrolig mye i studio om dagen og jobber med å ferdigstille musikken til en tv serie som skal sendes til høsten. Sist høst gikk med til å ferdigstille album og nå planlegges slipp, som jo er mye arbeid fordi en vil jo så gjerne at det en har brukt lang tid på å lage skal iallefall ha en sjanse til å nå folk. Så travelt, men godt.

Lenge siden jeg har spilt konserter så gleder meg veldig til å komme meg på scenen i gjen, savner det overraskende mye. Er jo en mye mer spontan og variert tilværelse som jeg tror de fleste som har drevet med det lenge har vent seg til, enten man tror det eller ei. Vi blir rastløse idioter når det går for lenge mellomspilling så det er best for alle at vi er litt på turne!

I pressematerialet forteller du at: "-Vennskap betyr så mye når du er ung. Sammen utforsker man verden, utfordrer autoriteter og flytter grenser. Da bestevennen min fikk kjæreste, føltes det som et svik." Hva var det som, på det nåværende tidspunktet av ditt voksne liv, inspirerte deg til å lage et album om tenåringstidens intense følelser og vennskapelige kvaler?

Når ideen til dette albumet ble til var min sønn på full fart inn i tenårene og ut av huset på egen hånd på en måte vi ikke var vant til. Vi har alltid vært veldig close og det hadde omtrent ikke gått en dag uten at vi hadde gjort noe sammen. Spilt fotball eller fisket eller hva som helst og dermed var det overraskende sårt når jeg merket at det satt litt lengre inne fordi han (selvsagt) heller ville være ute og henge med venner.

Det var første steg av løsrivelse og trigget nok en liten nostalgi hos meg hvor man tenket tilbake på egen barndom mye for å forstå så godt man kunne. I tillegg var Edie (red. tekstforfatter på albumet, Edie Kuhnle Ottestad) hjemme i Norge på et lengre opphold. Familien og hun hadde fått nok av Trump-tilværelsen og bestemte seg for å komme hjem en stund for en litt annen hverdag (hennes mann er fra Stavanger). Ettersom vi hadde skrevet masse sammen før begynte vi å henge en del i studio. Først bare prating om livet, men så ble det etterhvert klart at vi peilet oss mot en ide om et album.Spesielt en idé jeg hadde hatt liggende en stund som i utgangspunktet hadde hatt tittelen «love songs for men».

Jeg stod fast på tekstfronten og da Edie kom inn i bildet gikk det veldig fort å skrive. Jeg skriver musikk fort og intuitivt, mens tekst for meg er vanskelig og går tregt. For henne er det helt motsatt så arbeidsfordelingen var ganske klar fra start. Det gikk vilt fort å skrive plata fordi ideen var så klar og bildet jeg hadde av hva det måtte bli og hvordan det skulle låte og føles var så tydelig. Jeg har sjeldent opplevd det før, men jeg bare visste hva dette skulle bli.

Angående tittelen på første utgitte singel.. Har du noensinne vært en "grafitti boy", som har sneket deg ut i nattetimenes mørke med sprayboks og rampete intensjoner? Eller er dette ren tenåringsfiksjon?

Selve grafittiboksen kunne nok vært byttet ut med en cola flaske full av salig blanding fra barskapet til mor og far, men kompanjonen var så absolutt det. Vi var sammen omtrent hver dag fra den dagen han flyttet inn i Phillip Petroleum sitt hus for expats (oljebyen Stavanger vet du) på Lura, til den dagen han flyttet tilbake til Houston nesten 9 år senere.

Med han kom jo også mitt nære forhold til amerikansk popkultur. Alt hadde liksom en litt sterkere farge og sterkere smak enn hjemme. En kan nok si mye om etterdønningene av amerikansk kulturimperialisme, men å få til ting til å virke spennende og gøy kunne de virkelig.

På Teenage Astronauts har du med deg komponisten Vince Mendoza, som tidligere har blant annet jobbet med store navn som Joni Mitchell og Björk. Hvordan føler du at han (i samarbeid med Stavanger symfoniorkester) har endt opp med å bidra til helheten på albumet?

Hele ideen til plata var at den skulle skrives for sang, akustisk gitar og strykeorkester, så sangene ble skrevet med det i mente. Det skulle være plass til orkesteret og det skulle brukes som en viktig del av fortellingene, så orkesteret og Vince sine fantastiske arrangement er en gedigen del av hele opplevelsen for meg.

Han var med allerede på demo-stadiet, og visste hva vi ønsket å lage. Det var heller aldri noen tvil om hvem vi ville skulle skrive for stryket. Jeg vet at når et orkester får hans noter foran seg så er de trygge på at de kommer til å låte bra. Vi fløy han inn for opptakene i Stavanger og det var nok også med å løfte fremførelsen til SSO, som jeg forresten må få skryte av.. Jeg syns de spilte det så fint. Og vi hadde kun én dag på oss, så ting gikk fort. Orkesterverden blir jeg stressa av, det er som et eget univers med så mange ting å ta hensyn til som man kanskje som soloartist ikke alltid tenker på.

Hvordan var det å produsere album langt hjemmefra, midt ute i den californiske ødemarken?

Det var kaldt. Det snødde og det var absolutt ikke det jeg hadde sett for meg. Når det er sagt, så var jo hele tanken bare at vi skulle være et sted langt hjemmeifra hvor en skulle jobbe til alle døgnets tider. Albumet ble først skrevet i mitt studio i Stavanger, så dro jeg over dammen for å gjøre siste forberedelser en uke før vi skulle begynne innspillingen, men ble syk første dagen jeg var der etter et tvilsomt sjømatmåltid med platas medprodusent Larry Klein.

Jeg ble så syk at jeg var sengeliggende i en uke hos min bror i Santa Barbara og all den tiden jeg hadde sett for meg til siste forberedelser gikk i dass. Jeg var relativt svimeslått den dagen vi satte kurs ut mot Pioneertown, men hadde kun huset i 10 dager så måtte bare sette i gang. Jeg lastet opp leiebilen, kjørte innom Øystein Greni for å låne noen gitarer og så var vi i gang samme kveld. Vi tok med oss det vi hadde plass til i bil av mikrofoner etc og satte opp et veldig provisorisk studio i huset. Jeg elsket det!! Det var masse som gjenstod å ta opp når jeg reiste hjem, men vi hadde et godt skjelett til sangene. Resten ble tatt opp på en liten hytte i Førresfjorden og helt til slutt bel stryket tatt opp i Stavanger konserthus. Kort album; lang reise. 

I skaperprosessen har du altså hatt med deg et ensemble av talentfulle musikkfagfolk. Er du en soloartist som egentlig trives best med "et band"?

Jeg pleide å trives vanvittig godt i mitt eget selskap når jeg jobbet. Elsket å jobbe alene og kunne sitte dager i strekk. Nå bare hater jeg det. Blir deprimert av en time med jobbing alene nesten så jeg vet ikke helt hva som har skjedd. Liker jo fremdeles tanken på at en ide har et utspring i mitt selv og en bestemt visjon, men…

Hva er en hemmelighet, om en aldri så bitteliten en, GAFFA kan påberope seg at leserne våre "LESTE DET HER FØRST!" ?

Jeg hater høsten.

Er det noen "up&coming" norske stjerneskudd du i det siste har lagt for elsk, og eventuelt ønsker å trekke frem?

Jeg syns det utrolig fett å se at Beharie gjør det så godt som han gjør. Digger han og syns han er vilt bra, så der gleder jeg meg til å følge med og høre hva mer han koker opp. Ellers så er det et lokalt metalband som heter Autonomie som jeg også gleder meg til å se hva finner på. Sinnsykt flinke ungdom rett og slett, tror ikke de er mer 18-19 så de har jo virkelig potensiale til å bli dritbra.

Er det noen kommende Dybdahl-konserter man kan se opp for?

Jeg skal spille en del konserter med orkester i sommer (Maijazz, Festspillene i Bergen bla), men første ordentlige konsert i Oslo blir vel ikke før Operaen nærmere jul. Skal endelig spille der igjen, spilte mange år på rad og så kom pandemien og satte en brems på det. Nå er jeg tilbake og jeg elsker det:) 

Noe mer du ønsker å si? Noen visdomsord?

Legg fra deg telefonen.