"Reed med effektivt backingband på sterkt konseptalbum." Skrev GAFFAS anmelder, Espen Strunk, da Reed og Metallica slapp album sammen for 12 år siden.
Dette har uten tvil vært en av de mest omtalte utgivelsene dette året, og det er et verk som er dømt til å ha to vidt forskjellige lyttergrupper. På den ene siden har man hardcore-fans av Metallica, som gjerne skulle vært foruten Lou Reeds innblanding, og på den andre siden har man Reed-puritanerne – hva nå enn det er – som heller ønsker seg et nytt album med bare Reed. Selv kaller Reed dette det beste han noensinne har laget. Så langt er ikke undertegnede villig til å gå, men når det er sagt så kler de to tilsynelatende ukombinerbare navnene hverandre riktig så bra. Ikke minst fordi de møtes med en del glimrende materiale i begge ender.
Den største synergieffekten uteblir likevel, og om man som undertegnede har et varmere forhold til Reeds katalog enn til Metallicas, så er det ikke vanskelig å høre «Lulu» som Lou Reed med et forbannet tight backingband – men fremfor alt nettopp et backingband, selv om også James Hetfield bidrar med vokal gjennom hele albumet. Men det er altså, like it or not, Reed som løfter albumet til den sterke samling låter det tross alt er.
Dette konseptuelle verket er basert på Frank Wedenkinds stykker om danserinnen Lulu, og platens deilig dekadente og beksvarte tekster er noe helt nytt, men samtidig umiskjennelig Reed. «If I could I'd give you a rope / Your love means zero to me / I'm a passionateless wave upon the sea.» Sterkt, med eller uten Metallica.
(Terningkast 5)
