"Det var da voldsomt til dramaqueen da." skrev GAFFAS daværende anmelder om 'Born to Die' i 2012.
Med tanke på at det har gått rykter om at Lana Del Rey ikke engang finnes, så er det nesten surrealistisk å forholde seg til dette albumet. Hun ble på rekordtid en av verdens mest kjente artister, og det ene og alene basert på en av fjorårets mest omtalte låter, «Video Games». Og for all del - det var ikke uten grunn.
Lana Del Rey er helt klart en liten nøtt å knekke, men noen enkle fakta kan man konstatere med én gang. For eksempel at «Born To Die» er stappet til randen med ekstremt dramatiske kjærlighetsballader - massive strykearrangementer blandet med en vokal som er sukkersøt i et øyeblikk og gangster i det neste.
Hun har kanskje ikke så mange triks på lur, men de hun har er til gjengjeld svært tiltalende. Det er blant annet fint å høre at balladen slett ikke er død, så langt derifra. Det virker nesten som at det er verdens undergang for Lana Del Rey bare dersom hun ikke klarer å kjenne skikkelig på følelsene sine i ett eneste sekund. Nettopp dette er overført til «Born To Die» i aller høyeste grad - både på godt og vondt.
(Terningkast 4)
