"En drøm fra start til slutt."
I 2014 slapp The War On Drugs et album som skulle ta bandet til nye høyder. GAFFAs daværende anmelder var en av de som ikke var lite imponert.
Det var omtrent på denne tiden i fjor at Kurt Vile ga ut karrierehøydepunktet Wakin On A Pretty Daze. Hans barndomsvenn og tidligere bandkollega, Adam Granduciel, har nå drevet The War On Drugs videre uten ham siden 2009. Paradoksalt nok utvikler de to seg på hver sin kant i samme retning. Mye av det som gjorde Viles album så bra, er mye av det som gjør Lost In The Dream så bra: På en uanstrengt, selvfølgelig måte drives albumet fremover, i et bedagelig tempo, som om det ikke er blitt løftet en finger i arbeidet med det . Det komplekse høres enkelt og ukomplisert ut. Og i likhet med Vile i fjor – Granduciel har aldri vært bedre.
Men selv om det høres ut som om musikken og tekstene har kommet til ham uten for mye anstrengelse, er det åpenbart en del ting som har vært, og er, vanskelige for ham. Mens forløperen Slave Ambient ga ham et slags pusterom, er han her dypt nede i noe som han ikke kommer seg ut av.
Låtene, som albumet, vokser jo mer man hører på det. Det preges av nokså klassisk 80-talls-rock og kunne like gjerne vært gitt ut for flere tiår siden, men det føles likevel autentisk og nytt . Det er detaljrikt og intrikat, og selv om Bob Dylan og Bruce Springsteen er åpenbare referanser, lager The War On Drugs her et sjeldent unikt album. Samtidig føles det kjent på samme måte som barndommen føles kjent.
Det rolige, bedagelige tempoet lever opp til tittelen på albumet, og selv om Granduciel virker å sitte fast følelsesmessig, har han tatt flere steg videre på andre måter.
(terningkast 6)
