GAFFA.no – alt om musikk!
I Bakspeilet ser vi tilbake på noen av de kjente og ukjente øyeblikkene i musikkhistorien. Denne gangen er det journalistikken vi skal til. En svensk journalists møte med Lou Reed.
– Det var først etter noen år jeg klarte å finne båndet igjen og våge å se på det, sier Niklas Källner i dag om klippet som først ble sendt på SVT i 2009.
I programmet ser vi den nå profilerte journalisten intervjue Lou Reed på et hotell i Stockholm.
Intervjuet fant egentlig sted helt tilbake i 2000 og var en del av programmet «Centrum».
Redaktørene for programmet var store fans av Lou Reed, men Niklas Källner selv var bare middels interessert.
– Så jeg var ekstremt nervøs. Med andre ord i så stor grad at du skjelver, og med en sånn følelse av kvalme, sier Källner i et program som handler om det legendariske intervjuet.
Før intervjuet hadde Källner mer eller mindre bare ett spørsmål forberedt, og det var om Lorraine Ellison, en soulsanger Lou Reed likte. Noen timer før intervjuet begynner panikken å snike seg inn da han innser at han har 30 minutter med en av de mest reserverte intervjuobjektene noensinne.
– Vi raslet i hop mange spørsmål helt på måfå, minnes Källner i intervjuet og seansen med Dagens Media, gjort i 2015.
Etter spørsmålene om Lorraine Ellison begynner delen av intervjuet som er en del av programmet og YouTube-klippet nedenfor:
Hva gjør han galt?
Klippet kan brukes som et skoleeksempel på hvordan et intervju ikke skal gå. Fra et analytisk perspektiv gjør imidlertid Källner noe riktig:
- Han har tross alt en rekke spørsmål, selv om de kommer litt øst og vest. De innledende spørsmålene (som vi dessverre ikke får se i klippet) viser forhåpentligvis en interesse for intervjuobjektet.
- Han har en ydmyk framtoning, muligens på grunn av den lammende nervøsiteten. Han lar Reed tale fritt, noe som vel å merke ikke er så veldig vanskelig når man tenker på de korte svarene han gir, men likevel.
- Han prøver ikke å si i mot eller holde tilbake svar, men holder seg profesjonell, selv når Reed for eksempel bevisst velger å tolke Källners knotete engelsk ordrett. «What's your picture of Sweden?», spør Niklas, og Reed svarer med å fortelle om sin fotoutstilling, som inkluderer et bilde han har tatt i Sverige.
Tabbene er fra et analytisk perspektiv desto lettere å påpeke.
- Å «rasle sammen» spørsmål tett inn på i et intervju er litt av et gamble. Her er forsøket et øyeblikkelig, smertefullt faktum. Källner spør om Reed har tenkt på å skrive et teater- eller filmmanus. Reed svarer at han nylig gjorde nettopp det med stykket Edgar Allan Poe i Tyskland. «Visste du det?» Reed Källner. «Nei», svarer han.
Swing and a a miss.
- Lou Reed stiller motspørsmål som Källner svarer på og lar samtalen endre retning. Nå er det plutselig Reed som intervjuer Källner. «Elsker du Sverige?» spør han sløvt, og det oppstår en diskusjon om hvilke steder Källner har reist til.
Noe av det mer bemerkelsesverdige som skjer i denne tafatte cringe-episoden, og som en stor del av journalistkorpset nok ville regnet som en forseelse, er også at Niklas avslutter intervjuet lenge før tiden har gått. Presset blir for stort.
– Han forventet nok enda en journalist som er besserwisser og vet alt om Lou Reed, men det han møter er noe helt annet. Han møter en 22 år gammel fyr som ikke vet noe om Lou Reed og som bare sitter der og er redd, forteller Källner i etterkant.
Imidlertid ser til og med Lou Reed ut til å føle sympati for Källner, når de mot slutten snakker om fordommer, og Reed gir uttrykk for at han hater journalister.
– De er motbydelige! Det eneste unntaket er deg, sier han.
Når Källner kunngjør at han ikke har flere spørsmål, er det umulig å gå glipp av overraskelsen i ansiktet til Reed.
– Har du ikke flere spørsmål?! Men Niklas… ler han oppriktig og legger til:
– Jeg sa du var unntaket.
