GAFFA.no - alt om musikk.
Øyafestivalen 2018 er historie. Her er hva GAFFAs skribenter trekker fram fra årets festival.
Blant de konsertene som ble anmeldt fikk Brockhampton skryt for å gjøre boyband kult igjen, og det på en helt ny måte, Fieh ble hyllet for sin unike scenetilværelse, og Boy Pablo for å lage oppsiktsvekkende god stemning. Alle tre høstet fem stjerner.
En rekke andre artister leverte imidlertid under pari, ifølge våre anmeldere. Lykke Li, Arcade Fire, Charlotte Gainsbourg og Fever Ray fikk alle treere, mens Bokassa og Cezinando fikk firere.
LES OGSÅ: KRONIKK: Katastrofealbumet inntar Øya.
Lykke Li «somlet i mørket», Arcade Fire føltes utdatert, Gainsbourg klarte ikke å fange publikum, mens Fever Ray minnet mest om en febertåke, sto det i GAFFAs anmeldelser. Bokassa ble beskrevet som «dommedag i formiddagssola», mens Cezinandos opptreden som festivalheadliner ble kalt en «et rørende nesten».
Men våre journalister var selvfølgelig på mer enn de konsertene som fikk egne anmeldelser. Her er det GAFFA mener var Øyafestivalens fem høydepunkter – blant artistene som ikke ble anmeldt.
Sleaford Mods (Vindfruen, torsdag)
Sleaford Mods på Vindfruen torsdag. FOTO: Maja Brenna
Med skildringer av hva som ifølge dem selv trolig er et Storbritannia på stødig kurs mot avgrunnen, klarte Sleaford Mods å overbevise publikummet på Øyafestivalen om at det er fint at ikke alle briter ser livet på den lyse siden. Den totalt upolerte stilen til den Nottinghambaserte duoen bestående av Jason Williamson på mikrofon og halvdårlig dans og Andrew Fern på Mac, kombinerer stand up, spoken word og solid, velformulert samfunnskritikk.
Etter i underkant av en time med bandet i Tøyenparken sitter nok mange igjen med et ønske om å få duoen tilbake til Norge – kanskje helst i et mørkere kjellerlokale. (BH)
Daniel Avery (Hi-Fi Klubben, fredag)
Daniel Avery på Øyafestivalen torsdag. FOTO: Ihne Pedersen
Produsent og DJ Daniel Avery sto for en av Øyas mest fengslende konserter. Det er tydelig at Avery har blitt en mester i det han holder på med i tiden mellom hans debutalbum og årets Song For Alpha. Avery leverer hardtslående og unik techno, med en presisjon som er helt ute av denne verden. Feilfrie overganger er med på å gjøre konserten til en opplevelse som føles komplett og nøye uttenkt.
London-produsenten har fått mye skryt for hvordan han siden 2013 har gitt ut banebrytende techno. På Øya ble denne nytenkningen kombinert med 90-tallets dype electronica. Resultatet var en konsert, hvor musikken både treffer deg i hodet og dansefoten. (MN)
Rohey (Amfiet, fredag)
Rohey på Øyafestivalen på fredag. FOTO: Helge Brekke
Publikum trosset bokstavelig talt vær og vind for å få med seg Roheys åpning av Amfiet på fredag. Men jammen ble de belønnet for dristigheten sin. For den norske kvartettens deilige, funky soul er en sann glede å kunne oppleve live: maken til samspilt, selvsikkert og musikalsk briljant band, med slik en scenetilstedeværelse, skulle man se langt etter resten av dagen.
Mens Lykke Li slet å holde sitt gigantiske publikum engasjert og trollbundet på samme scene i slutten av dagen, hadde vokalist Rohey Taalah alle på gressplenen foran Amfiet i sin hule hånd fra start til slutt. Hennes voldsomme og dramatiske vokalprestasjon og naturlige egnethet som frontfigur og entertainer gjorde allerede konserten til noe utenom det vanlige, og dramatikken ble ytterligere forsterket av at vinden i Tøyenparken i løpet av Roheys spilletid gradvis bygget seg opp til en real storm. Til slutt så hele bandet ut som de hadde kraftige vindmaskiner pekende mot seg, men de spilte uanfektet videre med storm i håret og et smil om munnen. Rått. (EOV)
Girl In Red (Biblioteket, lørdag)
Girl In Red på Biblioteket lørdag kveld. FOTO: Ellen Lund
Den 19 år gamle singer-songwriteren Marie Ulven, bedre kjent som Girl In Red, har siden 2015 skrevet og spilt inn musikk på rommet sitt hjemme i Horten. Hun har på kort tid rukket å bli en aldri så liten hype, og opparbeide seg en aldri så liten ganske stor fanskare, noe som for eksempel har resultert i flere festivaljobber i sommer.
På Øya lørdag kveld balanseres det fint mellom å være soveromspreget skrangle-indie og et proft-lydende musikkprosjekt. Låtene er solide, og det er vanskelig å ikke la seg rive med sammen med hennes allerede mange engasjerte fans. Noen kan kanskje helle mot å tenke at det blir litt for mye naivitet i praten mellom låtene, men de er gamle og sure, for først og fremst er det usedvanlig morsomt – og på mange måter noe som samtidig hjelper konserten til å bli en større pakke.
At et av årets Tøyenparken-høydepunkt skulle komme på denne lille scenen, er det nok ikke mange som hadde trodd. Men vi er ikke i tvil: Girl In Red var bedre enn det meste annet som var å se på Øya-scenene i år. (EL)
Patti Smith (Sirkus, lørdag)
Patti Smith avsluttet Sirkus-scenen på Øyafestivalen lørdag. FOTO: Pål Bellis
Patti Smith, poeten, musikeren, samfunnskritikeren, artisten, musikkelskeren. Hun har som alltid flere hatter på når hun står på scenen, og når hun avslutter Øyafestivalen på Sirkus-scenen lørdag, er alt, alle disse sidene, helt riktig. Alt som skjer på scenen drives frem av en kjærlighet, først og fremst for musikken, men også for alle menneskene som står foran henne i Tøyenparken – og for det hun synger og snakker om. Har det forresten noen gang vært flere mennesker inne i dette teltet?
Det føles stort, det som skjer: Vi får både musikkhistoriske grunnemner og noe påtrengende vitalt, tidsriktig og relevant inne i Sirkus denne siste Øya-kvelden. Dette ble tydeliggjort også tidligere på dagen, under Sløtface sin konsert, hvor bandet eksemplifiserte dette todelte – hennes musikkhistoriske plass og nåtidsrelevansen – i ord og uttrykk.
Var Patti Smith årets beste Øya-headliner? Mye tyder på det. (EL)
LES OGSÅ: Britisk nettavis: «10 norske artister du trenger i livet ditt».
Årets utgave av Øyafestivalen er over, men her finner du alt innholdet vårt fra festivalen.
Hva var dine favorittkonserter i år? Legg gjerne ved en kommentar nederst saken, eller på GAFFAs Facebook-side.
