GAFFA-redaksjonen har sagt sitt.
Det meste får plass når GAFFA-redaksjonen kårer sine albumfavoritter fra året som har gått. Variasjonen og bredden hos våre skribenter og fotografer er stor, og vi er ganske sikker på at det vil være mulig å finne noe for enhver smak på våre lister.
Hver dag denne uken teller vi ned årets 50 beste album og årets 50 beste låter.
Listene er satt sammen av Ellen Lund, Victoria Tronstad, Geir Magne Staurland, Eskil O. Vestre, Øyvind Lønberg, Magnus von Schantz, Knut Gigstad, Per Henrik Arnesen, Mats Vederhus, Katrine Østlyng, Hans Petter Hval, Petter Brønstad, Mari Anvik Berg og sjefredaktør Tord Litleskare.
50. Belle & Sebastian - Girls In Peacetime Want To Dance
Matador/Playground
Vi gir skottene i Belle & Sebastian æren av å innlede vår liste. I 2015 viste 90-tallets alternativ-helter at de fortsatt var kapable til å gi ut fine ting, og Girls In Peactime Want To Dance traff godt i vinterkulden da den ble sluppet i midten av januar.
Vår anmelder berømte albumet for den kreative bruken av synther og de lekre melodilinjene i The Party Line og Play For Today. Men mente at den største overraskelseseffekten kom med The Everlasting Muse, som ifølge henne river lytteren mellom jazz og heftige basslinjer til mer middelmådig folkemusikk.
Les vår anmeldelse av Girls In Peactime Want To Dance her.
49. The Good, The Bad & The Zugly - Hadeland Hardcore
Fysisk Format/Tiger
Etter at The Good, The Bad & The Zugly leverte Anti World Music-skiva i 2013, til minst terningkast 7, etter å ha sluppet fire enda bedre singler innen den tid, var forventningene skyhøye før den vanskelige andreskiva. Da vi anmeldte skiva tidligere i år skrev vår anmelder at de gode øyeblikkene fant man uten store problemer; " – som for eksempel Jag Är Inte Bitter og Who Will Save Scandirock? vitner om et band som fortsatt biter godt fra seg og trolig vil gjøre det også i årene som kommer".
Sistnevnte låt/retoriske spørsmål er det GBZ selv som gir svaret på med Hadeland Hardcore. Nok et knallhardt album med humor, ny vokalist, frekke riff og til tider på grensen til allsangstemning. Scandirocken er reddet og engler daler ned i skjul på Last Train i romjula.
48. Ane Brun - When I'm Free
Baloon Ranger Recordings/Universal Music
Ifølge Ane Brun selv var årets album When I'm Free hennes mest ekstroverte og dynamiske utgivelse så langt i karrieren, og det er vanskelig å være uenig i det.
Bare vokalen hennes på åpningslåta Hanging er nok til å gi noen og enhver permanent gåsehud, mens You Lit My Fire, Directions og Shape Of The Heart også kan fremheves som klare høydepunkt på et meget sterkt album.
Vi gleder oss til neste kapittel fra Ane Brun!
47. Kurt Vile - B'lieve I'm Going Down
Matador/Playground
B'lieve I'm Going Down er multiinstrumentalist Kurt Viles sjette studioalbum – og et velkomponert sådan. Tekstene på "lonerplata" stiller spørsmål om både livet og en selv (det er med andre ord dystert), og kombinert med behagelig gitarklimpring er dette definitivt en plate du burde låse døra og sette deg alene foran platespilleren på. Eller som vår anmelder skrev i september "den er vel verdt å lytte til".
46. Young Fathers - White Men Are Black Men Too
Big DaDa/Playground
Etter fjorårets overraskende Mercury Prize for albumet Dead, dro Young Fathers fra kalde Edinburgh til en enda kaldere kjeller i Berlin for å produsere den eklektiske lo-fi skiva White Men Are Black Men Too. Å si at det er hip-hop er nesten å strekke det litt langt der tankene vandrer til LCD Soundsystem på flere av låtene, med Graham "G" Hastings sin messende vintage EMS-synth som vi trygt kan si er blittt deres mest distingverte varemerke.
Med alt fra elektronika til rock, tribal-koring og ikke minst crooning er representert på en ellers så lekende og melodiøs skive det er vanskelig og ikke la seg rive med av. Rain Or Shine er lett en av årets aller mest spennende låter. Det skader heller ikke at de er blitt mer politisk i uttrykket enn på første skiva; "I'm tired of playing the good black...I'm tired of blaming the white man...A black man can play him... Some white men are black men too..."
45. The Sonics - This Is The Sonics
ReVox/Border Music Norway
Hva får du hvis du blander sammen garagerock, mannfolk godt oppe i 70-årene og et knippe cover- og egenproduserte låter? This Is The Sonics. Og sannelig er det ikke det! Selv om gutta har forandret seg, hva angår både hår og hud, har de ikke forandret på musikken. Det er prisverdig!
Å høre på den siste skiva til The Sonics er som å stupe inn i den mørke siden av seksti-tallet og med lange armtak pløye seg gjennom bassenget av orgel, saksofon og hyling. Gutta har blitt beskyldt for å starte det vi i dag kjenner som punk, og det kan høres. Mens foreldregenerasjonen på 50-tallet stresset over Elvis' hoftebevegelser, ante de ingen ting om hva neste generasjons foreldre hadde i vente. Den råskapen de fikk oppleve er den samme vi hører på skiva i dag.
Det er nettopp det som gjør This Is The Sonics til et så godt album.
44. Giorgio Moroder - Déjà Vu
RCA/Sony Music
Et av årets mest overraskende comeback kom da 75 år gamle Giorgio Moroder i sommer slapp sitt første album på 30 år med et stjernelag av gjestevokalister.
Sia imponerte nok mest på tittelsporet, men også Britney Spears viste solid styrke på den overraskende tolkningen av Suzanne Vegas Tom's Diner. Det var også umulig å ikke la seg rive med når Moroder styrte showet selv på instrumentale La Disco og den selvironiske 74 Is The New 24.
Vi anmeldte Déjà Vu til fem stjerner.
43. Beach House - Depression Cherry
Bella Union/Border Music Norway
Da høstens kalde bris kom snikende, slapp også Beach House sitt varmende femte studioalbum Depression Cherry. Melankolien er høyst tilstedeværende, og melodiene forførende. I et seigt univers hvor alt later til å gå i slow-motion, finner du Beach House og deres drømmende pop-rock.
Depression Cherry er et av albumene i år som overrasker, fortrinnsvis med den flytende Leviathan, melodiske Space Song og drømmende Beyond Love. Mens noen kanskje trodde at Beach House var på vei nedover, beviser de med Depression Cherry de fortsatt er aktuelle som aldri før. Albumet fikk fire stjerner av vår anmelder som bunnsolid drømmende pop, og kan leses her.
42. Mark Ronson - Uptown Special
RCA/Sony Music
Mark Ronson og Bruno Mars' Uptown Funk invaderte ørene til de fleste popinteresserte på tampen av 2014, men albumet Uptown Special ble faktisk ikke sluppet før i januar 2015. Her hadde superprodusenten fått med seg en rekke gjester til en retrofest av et album.
Aller best fungerte det muligens på de låtene som Tame Impala-vokalist Kevin Parker gjestet - og da spesielt på Daffodils som også kunne skilte med årets feteste basslinje. Albumet varmet uansett godt i vinterkulden, og var ifølge vår anmelder en "sexy blanding av funk og R'n'B" med potensiale til å treffe bredt.
41. Action Bronson - Mr. Wonderful
Atlantic/Warner Music
Queens-rapperen Action Bronson har i løpet av de siste fire-fem årene klart å bygge seg opp en solid fanskare over hele verden, og med det årets albumutgivelse Mr. Wonderful har han også fått bredere appell og ros fra kritikerne. Mye takket være et mer tilgjengelig lydbilde med hjelp fra høyt profilerte produsenter som The Alchemist, Mark Ronson og Noah "40" Shebib. På albumet viser han vilje til å eksperimentere og det hele kulminerer i den tøffe avslutningslåten Easy Rider.
Den amerikanske rapperen har også blitt en favoritt på norske scener, og er allerede meldt klar til Bergenfest og Slottsfjell neste sommer.
40. The Megaphonic Thrift - Sun Stare Sound
YAP/Robot
Bergensbaserte The Megaphonic Thrift slapp i år deres tredje studioalbum, og FOR et album! Sun Stare Sound er pakket med deilige svevende og støyende gitarkaskader som reiser seg som en mur, og innimellom dukker det opp et lite hull i lydmuren, hvor småpsykedelisk pop strømmer ut, alt mens skotuppene tas i nærmere øyensyn.
Vår skribent Per Henrik Arnesen tildelte Sun Stare Sound seks av seks mulige stjerner i sin anmeldelse av skiven.
Følg med på GAFFA.no hver dag denne uken for vår oppsummering av årets beste album og låter!
