Findings Festival var en spinningtime "gone wild".
Findings Festival, en fredag i august. Rett før Kanthem går på begynner formiddagsregnet, til tross for at det håpefullt var meldt sommerens siste soldag på festivalen sin FB-side. Så ja, det er temmelig glissent når Kavehs andre prosjekt går på, og dermed ikke akkurat like topp stemning som på Rådhusplassen, der de breaka Norge. Men en og annen hysterisk jentefan springer likevel frem og hyler litt ekstra. Oppe på tribunene har folk samlet seg for å vorse. Det vil si, man lurer på om ikke flere starta og vorse med en gang de stod opp, for på vei inn på Bislet Stadion hører vi to venninner prate om frykten for å bli kasta ut fordi de er for fulle.
Alt denne festivalen trengte var sol. Det er egentlig det den er laget for, denne EDM-bølgen fra USA. For akkurat denne typen elektronisk musikk er faktisk noe nytt, selv om de lærde strides. Amerikanske radiostasjoner begynte å spille mer elektronisk kommersiell musikk, og siden det var i USA så var det selvsagt noe nytt, så da måtte det jo ha et nytt navn også. Til mange anerkjente DJs misnøye, men for unge DJs som Avicii en åpning for å lage musikk så kommersiell at absolutt alle må like det. Eller må vi egentlig det?
Uansett, inne på Bislett Stadion blant overivrige 18-åringer befinner vi oss knusende edru. Så vi blir nødt til å ta en sjefsavgjørelse under de franske chillout-kongene i Klingande. Selv om prisene inne på arenaen var langt under blodprisene på Øya, så befant man seg jo farlig nær et vinmonopol. Og å stikke dit, kjøpe prosecco også bånske den på en balkong mens gutta i Lemâitre spiller i bakgrunnen virker bare for riktig. Det hjelper selvsagt også at man har overblikk nok til å se når det begynner å bli anstendig med folk. Og når vi går inn igjen på Kygo, så er det stappa. Det vil si, det er stappa ved baren. Hele settet til norske Kygo går for flere med til å stå i kø mens de blir pinlig klar over at at matteundervisningen har gått nedover i grunnskolen de siste årene. En guttekompisgjeng sliter svært med å få den blondeste som står først til å forstå at han får over 7 øl for 700 kroner. Når ølen har den vennlige prisen 75,- så burde ikke akkurat hoderegning være noe problem.
"At det føltes som man var fanget i en spinningtime "gone wild" er ikke en underdrivelse"
Er det nå vi skal komme inn på den annonserte klubbscenen? For den fantes ikke. På alle elektroniske festivaler har man en klubbscene. Den er oftest i et eget telt, et eget rom eller på et helt eget uteområde. Slik var det ikke i går. Forvirrende nok visste ingen hvor 'den andre scenen' var, før en fyr sier at "joda det er her oppe på tribunen." Med andre ord, mellom de store "actsa" så spilte de musikk på tribunen. Fail. Lyden var langt fra god nok. Og det føltes litt som det gjør på hvilken som helst konsert hvor det spilles noe fra miksebordet mens man venter på at bandet skal gå på. Det er ikke før senere utpå kvelden at DJ'ene som ikke er trekkplasteret for festivalen får lov til å spille fra hovedscenen. Det blir bedre lyd, men akkurat perfekt blir det ikke.
Noen partysvensker klager på at tribunene er åpne for publikum, og at det er helt dødfødt å ha det som klubbscene. Ordet 'farlig' dukker opp, siden det visstnok har vært ulykker i Sverige når arrangører har latt tribunene være åpne for fest. Problemet i går var dog heller at når folk trakk opp dit, så ble det rett og slett glissent foran hovedscenen.
Men alt er fort glemt når svenskene vifter med svenske flagg og jubler i det Icona Pop går på. Dette kan de svenskene – kommersiell elektronisk dansemusikk. Yeah!
At Icona Pop frir til jentene levnet ingen tvil. I svarte latexskjørt og skull-inspirerte topper dansa de rundt og sang alle hittene sine fra I Love It til All Night og We Got The World mens de ba venninner holde rundt hverandre. På et tidspunkt spør de jentene foran scenen om de vet hvor "knepp man blir när man er kär" til stormende jubel. Det var jentevors, det var fest og man kjøpte doble hvitvin i baren – om man kom seg fram vel og merke. Dårligere planlagt barsalg har man vel neppe sett. Frustrasjonen kunne kommet, men selfiegenerasjonen har ikke tid til å være frustrerte de har snappes som må sendes, selfies som må tas og så må det klines. Mye! Og lenge.
Kanskje var det nettopp derfor Steve Angello var satt opp på plakaten. Folk trøkka rundt og gjorde sitt under hele settet, og spesielt magisk ble det aldri. Selv om klubbscene-DJ Josef Bamba prøvde sitt ytterste for å vise at han var oppvarming verdig, så var det klubbscene-DJ (det er egentlig helt teit å snakke om sidn det var på samme scene som alle de andre) Nils Noa som virkelig fikk opp trøkket i går. Han varmet opp folket så til de grader at man en stund hadde glemt at hovedstjerna ennå ikke hadde gått på. Verdens tredje best betalte DJ, svenske Avicii.
Megastjernen tok i bruk absolutt alt av storskjermer. Faktisk var hele fronten av DJ-bordet en eneste stor skjerm. Alt var massivt, og bak det hele stod han og var liten men akk så beundret der han slo høyrearma med en Michael Jackson-sølvhanske til både takt og utakt under kveldens desidert mest kommersielle sett. At vi våknet opp med Hey Brother på hjernen er ikke uten grunn. At det i tillegg føltes som om man var fanget i en spinningtime "gone wild" er ikke en underdrivelse i det hele tatt. Folk var helt ville! De få gangene man prøvde å stå i ro fungerte alle rundt som spinninginstruktører som hang seg på deg og sa "kom igjen!" Det var til tider nesten skummelt intenst, med pyroeffekter, massivt VJ-show, strober og røyk.
"Og alle mobiler fløy i lufta. Dette måtte på Instagram"
Inne på toalettet fikk man forklaringen på hvorfor alt var så sykt intenst. Unge jenter var fortvilet over at venner var så rusa. På spørsmål om hva de rusa seg på, så var ikke svaret det velkjente dansedopet MDMA, men speed. Jadda, kidsa var på speed og Avicii kjørte drop på drop på drop til det uendelige. Når han takker for seg i en stråle av lys til en mørklagt kokende stadium, så tenker man faktisk at det ikke er sjans at han kan gjøre noe mer nå. Men det var der man tok feil. For selvsagt kan han gjøre mer, han hadde jo fyrverkeri til å toppe det hele. Og alle mobiler fløy i lufta. Dette måtte på Instagram.
På vei ut merket man at man var gjennom bløt. Det hadde faktisk regnet under det hele. Men det hadde man ikke merket i det hele tatt. For sånn er det på en Avicii-konsert. Det er så intenst koffein-burn at regn gjør ingenting.
Og på utsiden satt bekymrede foreldre i bilene sine og ventet på at sine 18-årige håpefulle skulle komme ut etter en uskyldig kveld på Bislett Stadion. Og for de fleste var det nettopp det: helt uskyldig, bekymringsfri dansemorro som sluttet i tide til at man kom seg i seng og kunne dra på treningsstudioet dagen etter.
Se alle bildene fra Findings Festival
