Vi har pratet med frontmann Black Francis, før bandets konserter i Skandinavia.
Pixies var et av de viktigste alternative rockebandene på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, og mange har kreditert dem for sin store innflytelse. Nirvanas Kurt Cobain har blant annet uttalt at han prøvde å skrive et "Pixies-lignende" nummer da han skrev grungehymnen Smells Like Teen Spirit tidlig på 90-tallet.
Etter en rekke gjenforeningsturnéer de siste ni årene kom nyheten om at bassisten Kim Deal hadde forlatt bandet, tidligere i sommer, for å satse på sitt andre band The Breeders.
Torsdag i neste uke legger Pixies turen innom Oslo og et veldig utsolgt Sentrum Scene med den nye bassisten Kim Shattuck. Dette blir bandets første konsert her til lands siden gjenforeningen i 2004 da bandet besøkte Quartfestivalen i Kristiansand.
I den anledning har GAFFAs danske redaktør Ole Rosenstand Svidt tatt en prat med vokalist og låtskriver Black Francis (nummer to fra høyre), for å lodde stemningen før bandets konserter i Skandinavia neste uke. Francis kunne blant annet fortelle mer om omstendighetene rundt originalbassistens brudd med bandet, og hvorfor det har tatt dem så mange år å komme opp med nytt låtmateriale. Ifølge vokalisten er bandet nå i god konsertform før opptredenen i Oslo:
— Turnéen går svært godt. Vi spiller for utsolgte arenaer og det er ingen som går før vi er ferdige - og vi spiller lange konserter. Det er en fantastisk energi mellom oss i bandet. Og vi har også øvd inn 50-60 forskjellige låter slik at vi kan levere en ny setliste hver dag, og fremføre nye låter samt gammelt materiale, som vi ikke har spilt på lang lang tid. Vi ønsker å bevare den spenningen som dukker opp når man ikke skal spille det samme hver dag.
Overfor Rosenstand Svidt kunne Francis også avsløre at bandet, som noe overraskende ga ut en EP med nye låter i slutten av september, har enda mer ferdig innspilt materiale klart.
— Det kommer mer musikk fra oss, ja. Og det er innspilt, men når og i hvilket format det eventuelt kommer i vet jeg ikke ennå. Albumformatet har ikke lenger den symbolske verdien som for noen år siden, i hvert fall ikke for folk under 30 år, og det må man nok bare innse. Formatet er uansett ikke det viktigste. Jeg er bare glad for å kunne utgi ny musikk og få lov til å spille live.
