Sjekk ut den første smaksprøven fra Jim James’ kommende soloalbum her.
Til daglig er Jim James vokalist, gitarist og låtskriver i det psykedeliske rockebandet My Morning Jacket, men nå melder frontmannen at han er snart klar med sitt debutalbum som soloartist. Albumet kommer derimot ikke som lyn fra klar himmel: i 2009 slapp han –under navnet Yim Yames – en EP hvor han tolket en rekke av George Harrisons låter.
På det kommende albumet – som har fått navnet «Regions of Light and Sound of God» – står James for alle instrumentene selv. Etter planen skal albumet slippes på plateselskapet ATO den 4. februar.
– Jeg ville at albumet skulle høres ut som det kom fra en annen tid. Kanskje lydende som om det var en del av fortiden, om det gir noen mening – som en slørete drøm som en androide med muligheten til å tenke som et menneske kan ha hatt, mens den så tilbake på gamle dager, da den var en enkel robot, uttaler James i et presseskriv.
Sammen med My Morning Jacket har James sluppet seks studioalbum. Deres siste het «Circuital» og kom i fjor, og tittelen på albumet røper nok ett og annet om James' tilsynelatende fascinasjon for androider, roboter og generell science fiction. I november i fjor besøkte bandet Oslo og Sentrum Scene, og GAFFAs anmelder Thomas Karlsen påpekte at Kentucky-kvintettens hadde en fantastisk dag på jobben.
– Den som trodde at alle konserter med My Morning Jacket fortoner seg som på «Okonokos», livefilmen fra fire år tilbake i tid, vil nødvendigvis ha gått litt skuffet hjem. Der «Okonokos» var et band som fyrte på alle sylindrene, som badet i eksesser og heseblesende stormannsgalskap, ble konserten Sentrum Scene nærmest fattigslig naken i forhold: Kun en det grønne øyet fra «Circuital» lå og duvet på bakteppet, mens bandet selv gikk nærmest skjematisk til verks - konsertens tre første låter; «Victory Dance», «Cicuital» og «The Day is Coming» er de samme tre som åpner årets album. Siden skulle de komme til å bryte ut av dette mønsteret, og inn i en tyngre, friere form. Å se band transportere seg lengre og lengre innover i seg selv i form av endeløst lange jamsessions er i beste fall en heller tvilsom opplevelse, sånn rent stimuleringsmessig sett, og med mindre du er Built to Spill, Wilco eller (som jo heldig er) My Morning Jacket ender det da også alltid i en hel masse folk som skynder seg i retning ølkranene. Dét sagt, midtveis i settet skled MMJ nesten umerkelig inn i mer meditativ, introspektiv modus, type Pink Floyd cirka «Wish You Were Here», med en Jim James som i mangel på bedre vitende kunne se ut som gikk rundt med ei vasketue på hodet (det var håndduken). Når jeg skriver «fattigslig naken» handler det strengt tatt mest om den sparsommelige bruken av utenommusikalske efekter. Musikken selv, derimot, høres til tider ut som en blanding av rakettangrep, høymesse og den scenen med Michael J. Fox i garasjen i «Tilbake til fremtiden». Prog blander seg med deltablues blander seg med surf blander seg med kraut blander seg med Beach Boys-harmonier blander seg med sumprock, og plutselig har det gått en og en halv time hvor bandet har hamra seg igjennom det meste av «Circuital» og backkatalogiske seanser fra «Z», «Evil Urges» og «It Still Moves». Og først da begynner egentlig publikumsfrieriet, gjennom låter som «Holdin On to Black Metal» (en åpenbar hit her oppe), «Wonderful», «Mahgeetah» og ikke minst «One Big Holiday». I 2011 heter verdens beste rockeband My Morning Jacket. Så får det nesten heller bare være at man etterpå sitter igjen med følelsen av at konserten i Sentrum kanskje ikke var så veldig mye mer enn enda en i rekken. Men sånn er det: Manchester City kan tross alt ikke slå United 6-1 hver helg, de heller. Noen ganger holder det at de slår Everton 2-0, uten å spille ut hele registeret, skrev Karlsen, og skjenket fem stjerner til konserten.
Selv om albumet ikke kommer før i februar, kan man allerede nå høre en smakebit fra hans kommende album. Låten heter «Know Til Now», og kan sjekkes ut under:
