Iceage slipper album i februar

Den københavnske punkkvartetten Iceage fikk mye omtale da de slapp debutalbumet «New Brigade» på nyåret i fjor, blant annet fra musikknettstedet Pitchfork, som omtalte danskenes studioarbeid som et nærmest perfekt amalgam av sortsmusset gothrock, fandenivoldsk hardcore og energisk post-punk. «Energi» syntes å være det hyppigst brukte ordet i anmeldelsene av bandets album og deres konserter, også i hjemlandet Danmark.

«New Brigade» ble anmeldt av GAFFA Danmarks Erik Barkman, som mente at bandet gjenopplivet ånden fra punkens glanstid.

– Spørsmålet er vel om Iceage kan bli dyktigere uten å ødelegge sin egen sound. Svaret er sannsynligvis ja. Kvartettens konsise låter er for vitaminrike til å la seg selv avskrives som stiløvelser. Under de skramlende gitarene, de kaotiske trommene og den distanserte vokalen lurer en håndfull treffsikre melodier som gjør «New Brigade» mer og mer henrivende for hver gjennomlytting. Unge og uimponerte Iceage er ikke bare løse kanoner i Danmarks halvslappe punkmiljø – de er også er sterkt bud på dens fremtid, mente Barkman.

I dag kunne bandet røpe på sin hjemmeside at de er på vei med et nytt album, som foreløpig ikke har fått noe navn, emn som etter planene skal utgis på den amerikanske indelabelen Matador Records 18. februar. Matador ble stiftet i 1989 og er hjemmet til artister og band som Guided By Voices, snart albumaktuelle Yo La Tengo, Mogwai, Belle and Sebastian, Pavement og Interpol.

Selv om «New Brigade» høstet lovrod både i hjemlandet og internasjonalt, har ikke bandet bare høstet ros for sine liveopptredener. Bandet spilte to konserter under årets by:Larm i februar – blant annet en svært kaotisk og blodfattig konsert i Kulturkirken Jakob – og vendte tilbake til Oslo og Revolver i april. GAFFAs Robin Sande var til stede, og lot seg slett ikke imponere over danskene liveopptreden og image, som han mente nærmest parodierte seg selv.

– Som navnet indikerer ligger kulde og urban desperasjon som et rytmisk bakteppe hos Iceage, med klare linjer til Martin Hannett og Joy Division. I bandets flotteste øyeblikk kan man også finne spor av progressive elementer fra pionerene Wire, og tidlige hardcore-band som Minor Threat. Og nettopp her ligger kanskje også nøkkelen til å forstå bandets sceneopptreden. Minor Threat var nemlig selve symbolet på straight-edge. Politisk korrekthet, selvbevissthet og raske, skarpe låter, som fremprovoserte ungdommelig sinne og raseri. For Iceages del blir korrektheten og selvhøytidligheten så innbitt at den føles parodisk, og overskygger et ellers så respektabelt låtmateriale. Deres første fullengder, «New Brigade», klokker eksempelvis inn på småpene 24 minutter. Med så tidsmessige begrensede midler, og et image som formidler intensitet, så forventer man en energisk konsert. Når de isteden velger lange pauser mellom låtene, faktisk så lange at det fremprovoserer tilrop, så blir helhetsinntrykket nokså stakkato. Og bare for å symbolisere et feilslått image. I en av pausene mellom låtene drar vokalist Elias Bender Rønnenfelt frem en pakke sigaretter, og legger en av dem mellom leppene. Gisp, kommer han virkelig til å tenne sigaretten her inne? Nei, akkurat tidsnok settes en låt i gang og sigaretten, sammen med resten av pakken, blir slengt i bakken. Merkverdig nok blir den ikke plukket opp og tent på ved neste anledning. Nei, sigarettene ble først sirlig plukket opp og børstet støvet av etter konsertslutt! For å kommunisere og skape synergi med publikum trengs det mer enn et sindig røykestunt og arrogante pauser. Image er viktig, påtatthet en last, mente Sande, og ga konserten to stjerner.