Når teknologien går for langt, kan det koste oss mer enn arbeidsplasser. GAFFAs Jesper Robild spør seg selv hva som skjer når maskiner ikke bare tar over fabrikkgulv, men også våre mest kreative uttrykk.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på GAFFA DK før den ble oversatt av den norske redaksjonen og publisert på GAFFA NO.
Artiklen er et uttrykk for skribentens egne holdninger.
Skurtreskere, ploger, droner, trykkpresser. At folk erstattes av maskiner er en trend som har pågått så lenge vi har sysslet med teknologi. Millioner har mistet jobb og levebrød, men generelt har det vært mange positive sider ved utviklingen.
I de nevnte tilfellene har teknologien ikke bare vært mer kostnadseffektiv enn mennesker; den har stått for like gode eller bedre resultater. Det siste i rekken av oppfinnelser for å avlaste oss er selvfølgelig den moderne hellige kua: kunstig intelligens.
Men, det som skiller ChatGPT fra monteringsroboter i blant annet bilfabrikker, er den nærmest overtroiske optimismen til kollektivet. Teknologien er så kul og futuristisk at den prematur pushes ut i nye markeder fortest mulig, selv før den er tilstrekkelig utviklet og anvendt disse nye markedene. Fordi Elon Musk sier det, fordi det er uunngåelig.
På visse områder – når det kommer til å finne tidligere uoppdagede Nascalinjer og telling av galakser – er AI allerede implementerbart og fantastisk. Men, folk ønsker altså å skynde i gang paradigmeskifter med AI på områder hvor robothjerner (ennå?) ikke strekker til. Oversettere og tekstforfattere mister jobben sin til programvare som ikke kan forskjell på flaggermus og baseballkølle (bat). Til teknologi som simpelthen gjør en dårlige jobb.
LES OGSÅ: AI-ekspert: "Det setter noen grunnleggende rettigheter under press"
AI-skapt kunst spiller i en egen liga når det gjelder å ikke mestre jobben. Det har vært mye diskutert fra flere synspunkter: Om kunst kan være kunst uten menneskelig innblanding. Hvorfor det er plagiat når AI lager malerier basert på eksisterende verk, men ikke når folk blir inspirert av hverandre. Det er noe frastøtende, til og med misantropisk, i den oppfatning at roboter i dag kan lage kunst som kan sammenlignes med menneskers.
Det kan de ikke. AI kan ikke lide, kan ikke være euforisk, forelsket, desperat, inspirert, og på den måten flytte grenser som vi kan. På sitt høydepunkt kan AI skape den musikalske ekvivalenten til ferdigmat. Teknologien er fascinerende og nyttig på mange måter. Men når det omformer noe av det beste som finnes til noe syntetisk masseprodusert med et klikk, kan det gå til helvete.
Nederlandske death metal-veteraner Pestilence opprørte fans og andre rundt årsskiftet da det eneste originale medlemmet Patrick Mameli skrev et nå slettet innlegg på sosiale medier og argumenterte for at musikere må tilpasse seg markedet. Jepp. At ekstremmetall må bli mer konformt.
Mameli hevder seriøst at Pestilence ikke kan overleve som et band i dag hvis de ikke bruker sjelløse bilder av skjeletter som et eller annet program har brosteinet sammen ved å stokke sammen hundre malerier den har funnet på Google. Han gjør en absurd sammenligning med fansen som klaget da bandet prøvde å gjenskape demosounden på Levels Of Perception. Her kommer de modige pionerene som tilpasser seg fremtiden.
Band er ikke forpliktet å tilby kunstnere arbeid. I 2023 ga Rival Sons ut to album, det ene prydet av et oljemaleri og det andre med et AI-generert bilde. Her ser vi en bruk som i det minste byr på en kommentar, hvor teknikken brukes for å gjenspeile de ulike følelsesmessige tilstandene til albumene.
Men, dette handler om holdningen. Om å mene man har rett til å frata folk levebrødet fordi "dyre oljemalerier som omslag hører historien til". Mamelis album, hans kunstneriske kreasjoner, er tilsynelatende ikke viktigere enn at de må ut så fort som mulig. Ikke er de verdt de seks månedene det tar han å spare opp penger til et menneskeskapt cover. Han tenker ikke engang på å utlyse en konkurranse blant fansen, eller å be en kunstnervenn om kompispris. Joda, de fleste av bandets tidligere cover er rævva, men de er i det minste ekte.
Patrick Mameli innser ikke ironien når han stiller publikummet sitt spørsmålet: «Vil du avstå fra å kjøpe et høykvalitets album, med storartet produksjon og flotte sanger, bare fordi coveret er laget av AI? Da ville du gått glipp av våre helt håndlagde komposisjoner.»
Hvordan var det, er håndlaget en dyd eller ikke? Om noen år kan plateselskapet hans stille seg selv et lignende spørsmål: "Patrick, ville du avstått fra å kjøpe et album med forferdelige sanger bare fordi de ble laget av AI?". Plutselig står han der, utsiktene utslettet av middelmådig, sjelløs, kunstig intelligens - som erstattet ham ved å plagiere ham. Men, det er fremtiden, ikke sant?
LES OGSÅ: UKENS ARTIST: KROKODILES
