Lyden av reggae sprer seg over hele kroppen, mens filmen tegner et spennende portrett av en kunstner som nektet å gå på akkord med sine idealer
One Love, Reinaldo Marcus Greens film om Bob Marley har vært flere år underveis og har blitt ventet med en viss skepsis blant reggae-fans over hele verden. Siden det er en Hollywood-produksjon har det vært en bekymring for at det hele ville bli litt for poppet for jordnære reggae-rytmer og ville kanskje gå på akkord med Marleys idealer. Selve castingen for hvem som skulle spille reggae-legenden tok halvannet år alene før det var mulig å velge Kingsley Ben-Adir til å spille hovedrollen, og det gjør han bra, til tross for at høyden til skuespilleren er "for høy". Marley var bare 170 centimeter høy mot Kingsleys 189 centimeter, noe som noen ganger virker feil, ettersom Marley i filmen er høyere enn de fleste andre skuespillere, men Kingsleys lyse hud og lærde patois har han til felles med Bob.
Heldigvis blir alle bekymringer gjort til skamme i en svært gripende film som maler et vakkert og meget treffende portrett av en artist som nektet å gå på akkord verken med budskapene sine eller musikken og som hardnakket og iherdig setter handling bak ord, for eksempel når han på mirakuløst vis klarte å forene to stridende politiske rivaler på scenen ved slutten av filmen. En prestasjon som ga ham den velfortjente tittelen FNs fredsambassadør. Båret frem av de feteste reggae-rytmene ever, fortelles historien på overbevisende vis. Musikken bidrar til å gjøre filmen tilrådelig – selv om du kanskje bare vet litt om Marley eller betydningen han har hatt verden over.
Man kan godt savne en forklaring på hvorfor Marley mot alle odds ble så populær, da filmen fokuserer på en periode hvor Marley allerede har oppnådd stjernestatus, akkurat som filmen i stor grad er renset for alle de legendariske historiene fra tiden i Kingstons ghetto, Trench Town og dannelsen av den originale The Wailers. Og det er synd, da kanskje en av filmens beste scener er den der den håpefulle The Wailing Wailers i 1963 (med Peter Tosh og Bunny Wailer) oppsøker den kjente og våpensvingende produsenten Clement «Coxsone» Dodd foran studioet hans på Brentford Road i Kingston, kalt Studio One. Fylt av ungdommens vågal, våget en bare 18 år gammel Marley og venner seg inn i studio, hvor de klarte å overtale Dodd og en eksentrisk spretter Lee «Scratch» Perry inn i studio for å spille inn singelen «Simmer Down», som ble øyeblikkelig en landeplage i Jamaica, og dermed gruppens første hit.
På en annen side legger filmen åpenbart fokus på årene 1976-1978, hvor man følger Marley under forberedelsene til Smile Jamaica-konserten i 1976, det mislykkede attentatforsøket i desember samme år, tiden i eksil i London, Bobs retur til Jamaica i 1978, og den historiske One Love Peace-konserten, som er filmens åpenbare høydepunkt. Et høydepunkt som kanskje kunne fått litt mer plass i filmen. Marley-familien – ledet av Ziggy og Cedella Marley – har bidratt til å få de historiske dataene på plass, akkurat som Marleys art director Neville Garrick har bidratt som veileder, og dermed har det vært garantister som har sørget for at det hele har blitt gjort så respektfullt overfor kongen av reggae som mulig. Garrick døde dessverre før filmen var ferdig, men spiller en viktig rolle i filmen i form av Sheldon Shepherd, som mannen bak det velkjente coveret til albumet Exodus, som først ble avvist av Island Records og senere kåret til en av tidenes beste cover.
Selve attentatet på Marley er fortsatt innhyllet i mystikk og virker undervurdert i filmen – kanskje med vilje for å gi den et mer dokumentarisk preg, men kanskje også for å understreke hvor amatørmessig det ble utført av de to våpenmennene som tvang seg inn i Marleys hjem kl. Hope Road 56. Offisielt har drapsforsøket aldri blitt løst, så når en av gjerningsmennene på slutten av filmen oppsøker Bob Marley for å be om tilgivelse, er dette ren fiksjon og ikke i samsvar med virkeligheten.
I filmen følger du tilblivelsen av Exodus, hvor Marley søkte fornyelse og ønsket å lage et album som kunne nå et større publikum med en ny lyd. Albumet, som var det niende studioalbumet, ble gitt ut i juni 1977 og er preget av de groovy og tilbakelente basslinjene med vekt på piano, trommer, messing og leadgitar. I motsetning til Marleys tidligere album, beveget Exodus seg tematisk bort fra de forrige albumene, nå med et klart universelt budskap om kjærlighet og oppropet til sosialpolitiske endringer, sterkt påvirket av Marleys tro på Jah Rastafari, som for Marley selv var en måte å bearbeide det mislykkede attentatforsøket på ham året før. Marleys søken etter den nye lyden ga resultater da albumet høstet stor suksess både kritisk og kommersielt, og takket være gullsertifiseringer i USA, Storbritannia og Canada, var uten tvil albumet som ga Marley hans internasjonale stjernestatus.
I 1999 ble albumet kåret til århundrets album av Time Magazine, og tilblivelsen av albumet er illustrert i filmen, med opptakene i det autentiske studioet på Oakland Street i London. Den kollektive idédugnaden mellom musikerne i huset gir et portrett av en perfeksjonistisk musiker, som aldri ville gå på akkord med ideer, og som heller ikke var redd for å refse musikerne sine for å være for tilbakelente, noe det er flere eksempler på i filmen.
Marley var på et oppdrag for å skape en bedre verden og brukte bevisst reggaemusikk som et verktøy for å nå alle fire verdenshjørner. Ekkoene av kampen hans har en vakker gjenklang i One Love, og filmen feirer ham som den ydmyke globale stjernen han virkelig var- som fortsatt får oss til å huske ham 43 år etter hans alt for tidlige død.
Filmen One Love har norsk premiere 15. februar over hele landet.
