Chris Holsten og du-ene

Husholdsnavn

 Chris Holsten er et husholdsnavn i Norge. Han ble en av landets største artister da han slapp singelen «Smilet i ditt eget speil» i 2021. Låta lå som nummer én på radiolista i mange uker og har så langt solgt til 8x platina med over 30 millioner strømminger. 

 Han fulgte opp med singler som For Evig og Slå hjerte, slå, og debutalbumet «Bak en fasade» som ble sluppet i to deler i 2021 og 2022. Albumet har så langt strømmet 80 millioner ganger (3x platina), og Holsten mottok Årets Låt og Årets Artist under P3 Gull og Musikkforleggerprisen for Årets Verk og Årets låt med «Smilet i ditt eget speil» i 2022. Han avsluttet fjoråret med å holde en utsolgt konsert i Oslo Spektrum.

 Selv om han har de siste årene spilt vanvittig mange festivaler, har han vært kreativ på tur og skrevet et nytt album som i morgen er ute på alle streamingplatformer: «Gå bli lykkelig, du»

Album, spektrum og rødvin

 Jeg møter Chris Holsten på hjemmebane. I et lite grønt møterom på Warner Music sine lokaler på Karl Johan kommer en chill og imøtekommende fyr med caps og baseballjakke inn døren. Han har et fast håndtrykk. 

«Halla. Chris.»

På bordet legger han fra seg en snusboks.

Hvordan går det om dagen?

«Står bra til! Pakka uke med promo ogsåvidere, men jeg er et bra sted. Jeg har det bra med meg selv. »

I morgen slipper du album. Hvordan er det å omsider slippe ut babyen sin?

Holsten smiler lurt og retter på capsen.

«Nei, det føles godt og skummelt på en gang. Har jo jobbet med dette siden Desember. Det har ligget gjemt unna som en personlig greie i en dropbox-mappe over lang tid, og nå skal det plutselig bli allemannseie om noen få timer. Det er med blandede følelser, så klart, men man vet jo at man kommer til den dagen her når man begynner på et album. Jeg synes nok det er gøyere å skrive det enn å slippe det. Men, jeg lager det jo også fordi jeg vil at folk skal høre det da.»

Det er det som tross alt er poenget i utgangspunktet.

«Det er det som er poenget i utganfspunktet.» Bekrefter Holsten. Han fisker ut en snus fra boksen sin.

Kan jeg bomme én? 

«Bare hvis du tar det med i intervjuet!»

 Vi tar en liten digresjon og skravler om bylarm. I opptakten til slipp har han ikke hatt muligheten til å ta turen selv i år, men snakker varmt om festivalen som sted å oppdage musikk, likeså som et sosialt møtepunkt hvor man får møtt bekjente og ubekjente innad bransjen - utenfor hans eget elskede label.

 Han mimrer tilbake til da han selv spilte på festivalen for rundt åtte år siden, da den ennå foregikk på vinterstid. Nå som karrieren har tatt av er det mye dill, og enda mere dall, som fyller opp timeplanen. Det er ikke bare-bare å være en artist som opererer i Holstens liga. Til tross for at han ikke husker mer enn de tre siste sangene fra konserten, trekker han frem spektrum som nummer én når jeg spør hva anser sin beste konsert. 

 «Det er helt sinnsykt. Alt skjer så fort, og plutselig så er det ferdig. Du er ikke til stede i din egen kropp, liksom. Man rekker ikke å ta det inn over seg før i ettertid.» sier han ambivalent om opplevelsen. 

 Hans første gang skal ikke bli hans siste. Det ble nylig annonsert en høst-turnè, som blant annet inneholder ny konsert i Oslo Spektrum rett etter nyttår. 

 Om turneen nevnes følgende: «Det blir gøy. Det blir et nytt show, som da blir med ny musikk. Nå har jeg turnert i to år med samme plate. Musikken på denne plata er litt mer variert enn på den forrige, så skal deilig å få gjort noe som føles annerledes.»

 Når jeg spør han hvem den beste artisten han har sett på sentrum trekker han frem John Mayer. En av hans største forbilder, i tillegg til mye annet forskjellig rart - og ikke minst Jazz-pop artist Jamie Cullen. Han ser heller ikke bort ifra å hente inspirasjon fra 1975-frontmann Matt Healy, når det kommer til hvordan han tillater seg en flaske rødvin på scenen. 

 «I mitt tilfelle ville det nok holdt med et glass.» Understreker han.

 Men inspirasjoner til side: Først og fremst er han, selvfølgelig, Chris Holsten.

 Jeg har fått gleden av å sniklytte til plata hans i forkant av intervjuet. I tillegg til at jeg, i likhet med mange andre, har lyttet til de fire andre album-singlene han har sluppet løpet av 2023: Rekk opp hånda, I eget selskap, Tre sekunder og Oslo. Når jeg komplimenterer stemmen hans og spør hvordan han fant klangen sin, forteller han at han var sopran i barnekor og deretter litt baryton i trettenårsalderen- men at han i bunn og grunn alltid bare har sunget med den stemmen han ble født med. For han handler det først og fremst om nerve og formidling. Vokal-coach har han aldri gått til. 

 «Falsetten min har på mange måter blitt en del av det musikalske varemerket mitt. Men, personlig er jeg ikke så stor fan av overdådig synging. Med mindre man typ heter Beyoncé eller Bruno Mars. Når jeg synger så synger jeg for å formidle det jeg personlig ønsker å kanalisere i låtskrivingen min - så jeg ønsker ikke at stemmen skal bli så jålete at den tar lytteren ut av opplevelsen.» sier sangeren.

 Du-er og skyggedaler

 Når du sier at det går bra om dagen, så er vi alle glade for å høre det. Fordi på dette albumet, i tillegg til musikken du har sluppet tidligere, så får man lett inntrykket av at det finnes mye melankoli, nostalgi og hjertesmerte inni deg. Hvem er egentlig «du» i tittelen «Gå bli lykkelig, du» ? 

 Han ler litt.

 «Vel, eh, du-ene på albumet er litt forskjellige personer. På for eksempel rekk opp hånda så adresser man seg selv. Samme som i fra tidligere, Smilet i ditt eget speil, hvor man synger til seg selv som barn. Så du-en kan være forskjellig. Jeg liker å synge direkte til en person, om den skulle være fiktiv eller ekte. Med en gang det er «hun» eller «han» blir jeg lett litt distansert i låtskrivinga. I mange av kjærlighetssavn-låtene er det helt ærlig inspirasjon fra et tidligere forhold, hvis jeg skal svare mer konkret. Hehe. »

 Gjerne gjør det!

 Han fortsetter: «Og du-en i I ditt eget selskap, for eksempel, er en kompis som kom ut av et forhold som var drittlei kjærlighet. Ellers så møter jeg mange mennesker, og spiller for mange mennesker, så jeg får mange innspill og inntrykk fra folk langs veien. På Rekk opp hånda snakker jeg om fighten som foregår opp i sitt eget hode, som man ikke har lyst til å dele med andre. Jeg hadde en sterk opplevelse på stavernfestivalen hvor jeg på slutten av låta lukka øya og rakk opp hånda. Når jeg åpnet dem igjen var det faktisk rundt 10 000 hender opp i lufta. Det var skikkelig sterkt."

 "Jeg har på en måte hoppe inn i en transparent verden hvor jeg lever av å dele. Og sånn er det ikke for alle. Jeg husker fra jeg var kid, hvor viktig det var for meg det var bare å skjønne at det var andre som følte som jeg følte. Som slet med det samme. Det er så viktig å vite at vi alle sliter, og kunne føle et samhold i dette. Kanskje spesielt menn sliter ennå med å åpne opp skikkelig om denne fighten vi alle fighter.»

 Hva er da ditt råd til menn der ute, unge og gamle, som ennå ikke vet hvordan de skal takle vonde følelser de ikke har klart å lære seg å møte?

 «Jeg tror venninnegjenger er flinkere til å både le og gråte til hverandre. Hos oss gutta er det litt mer stereotypisk å ikke vise at man sliter med ting. Dette er blant annet betraktelig merkbart hos våre fedres generasjon. Det som var helt vilt med Smilet i eget speil var hvor mange menn i kategorien «pusher 50» som er fedre, har oppdratt barn og har levd et liv, og noen har beskrevet til meg at det var som et balltre i trynet å høre den låta. Det er nesten som noen av dem ikke har kjent på de følelsene før, fordi man har sluppet det ubehaget gjennom klassiske mannsroller.»

 Han utbroderer: «I likhet med omtrent alle andre, har jeg alltid hatt et visst mørke i meg. Og det prøver jeg alltid å formidle som noe normalt. Hvis jeg gjør intervjuer som nå, er på Lindmo eller hva enn det skulle være. Jeg ønsker å normalisere det å ha noe man sliter med, så vi alle kan bli bedre på å takle det. Det er ikke nødvendigvis så sinnsykt tragisk å slite med noe tung. Det er en del av livet. Man har det mye bedre med seg selv om man aksepterer vonde følelser som reelle.»

 Du velger som en av landets største pop-artister å head-on ta for deg tyngre temaer fremfor å skrive mer i baner av lettbeint moro. Ser du det som et ansvar å belyse skyggedalene?

 Holsten vipper betenkt frem og tilbake på stolen før han svarer:

 «Kanskje jeg til en viss grad ser det som et ansvar. Det er også viktig for meg å si at jeg først og fremst musiker og artist. Mange kommer til meg og spør dype spørsmål og noen vil til og med ha meg med på seminar typ. Først og fremst skriver jeg for meg selv, og kanaliserer mine egne indre kamper via pianoet. Pianoet blir på mange måter min egen psykolog, liksom. At det i tillegg treffer andre er jo bare en slags bonus. Tror ikke like mange hadde følt seg så truffet av musikken hvis den var skrevet med hensikten om å røre dem. Folk tror nok på det jeg sier fordi jeg selv tror på det jeg sier. Man skal ikke undervurdere lytternes evne til å høre når noen synger sannheten.»

 Konkluderende sier han: «Det trenger ikke å være så sjukt big deal. Vi har alle monstre inn i oss. Man kan snakke om det, og så kan man snakke om noe annet.»

 Plutselig tar jeg meg selv i å ta hintet.

 På tide å bevege seg videre til morospørsmål.

Disney, Stig Brenner og Oslo

Når jeg hørte på albumet, så tok jeg meg selv å se for meg at du kunne vært hovedpersonen i en Disney-film. At du er i midten av handlingen og en form for krise, og synger det du går igjennom. Noen steder på albumet hvor du drar på ekstra mener jeg at man kan merke skimt av Phil Collins "Stranger Like Me" fra Tarzan. Hvilken Disney-sang relaterer du personlig sterkest til?

«Oi. Jeg husker at min favoritt Disney-sang var Go The Distance med Michael Bolton. Det var fra Herkules. Skal heller ikke skimse av løvenes konge.»

Hehe, Herkules altså.

Holsten avverger kjapt: «Musikken, ikke karakteren!»

Sånn ellers. du og Stig Brenner har ingen låter sammen. Hvordan kan jeg vite at dere ikke er samme fyr?

Ansiktsuttrykket hans tilsier at sammenligningen ikke kom som et sjokk:

 «Haha, du synes vi ligner såpass? VI har begge hørt det før, skjønner du. Har til og med tatt bilde med noen som løp bort til meg og  at de bare elsket lianer. Rent tematisk så dekker vi faktisk mye likt. Men samtidig tenker jeg derfor at det er greit at vi dekker hver vår sjanger. Samme uttrykk, forskjellige publikum.»

Med låten "Oslo" trer du inn i en rekke med visesangere som synger om hovedstaden. Som Lillos "Lille Oslo" og Lillebjørn Nilsens «Tanta til Beate». Hvordan er ditt Oslo forskjellig fra deres, tror du?

«Mitt Oslo er ikke et glansbilde. Mer et melankolsk kjærlighetssavn putta i en bakgate type greie. Det er ikke en låt om Oslo, men hu dama som ikke bor der lenger imens resten forblir prikk likt som før. Også har jeg prøvd litt å sette inn konkrete ting som folk har sagt de kjenner seg igjen i. Som studenter i parken, eller en fyr med trekkspill på hjørnet. Ting som ikke handler om rådhuset og slottet. Vårt Oslo.»

Kult. Er det noe annet du vil si?

«Nei, jeg synes du har stilt gode spørsmål jeg.»