Mosh, BH og knust glass

Lørdagskvelden får en god start med vrengte gitarer og høy sjarmfaktor fra Mossbandet Vrengt. En respektabel crowd på rundt 40 mennesker er med på leken, og beveger seg fra baren og former seg til noen spredde rekker foran scenen. Jeg har opplevd Vrengt live flere ganger opp gjennom årene, og har bemerket meg at de bare blir bedre for hver gang man ser dem. De er gode på crowd-work og kødder mye broderlig med hverandre imellom slagene. Shout out til dude med rød sløyfe seende ut som Mike fra Stranger Things som går amok med keys og diverse rytmeinstrumenter. 

Etter litt summing, tissing og kjøp av øl, trer fire kjekke karer med halvlangt hår opp på scenen. Kveldens hovedattraksjon This Daze tar balletak på rommet fra første sekund.

Boysa er ikke redde for å be folk trekke seg nærmere scenen, og et medgjørlig publikum gjør umiddelbart som de blir fortalt. Fra første angsty indierockepunke-låt, "Piece For A Puzzle", så er allerede flere av overkroppene rundt og ved siden av meg i full sving. 40 publikummere har grodd til 80 siden oppvarming, og det beskjedne store lokalet huser denne mengden mennesker helt perfekt.

LES OGSÅ: MENING: Det er ikke jeg som må flytte på meg

En aldri så liten dose «tonight will be the night when I fall for youuuuew» type stemning på noen av vokalpartiene er godt akkompagnert av en clean og solid strengseksjon som oser ydmyk selvsikkerhet. Musikken er like nostalgisk og lengtende som den er full av driv som får opp pulsen i en live-setting. Inn i starten av låt to, "Not Today", danser allerede 3/4 av publikum seg med overkropper og ølglass, og man skjønner at bandet, i tillegg til å ha med seg gode venner av venner i publikum, vet hvordan å sjarmere en crowd. Gutta er cool-looking, tilbakelente og igjen - veldig kjekke. Det er to karer i publikum med forskjellige Sonic Youth tees- som sier noe om hva slags musikklyttere de trekker. Spotta for så vidt også en Death Grips -tee. Og en Bergtattfestivalen-caps.

Jeg biter meg fast i en artig Tom Delonge -aktig uttale og utstråling fra frontmann Erlend Eggan, hvor også pop-punk er bare et av flere "krydder" som utgjør sounden. Bandet gir assosiasjoner til amerikanske emo-ish rockeband fra de siste 20 årene. Det er også dryss av 2005 skate-vibber, Fountaines D.C. , og, ikke minst, noe litt udefinerbart eget. Først og fremst så er de jo ikke emoer, skatere eller irer - de er seg sjæl.

Litt lenger inn i settet, under "Hear Me Out", så kastes en leopardprikkete BH opp på scenen. Man skal ikke stille spørsmål ved hvorvidt de har sex appeal. Bassisten pryder mikrofonstativet med krigstrofeet. Dette er også rundt samme tidspunkt hvor folk begynner å moshe inn i hverandre for harde livet. At et ølglass knuser i tusen biter foran scenegjerdet ser ikke ut til å være til særlig bekymring for noen. Hakuna Matata - her danses det på glasskår. 

Etter min personlige favorittlåt, "LCD", så ber vokalist strengt (men høflig) noen skravlende publikummere om å la være å snakke. Beskjeden blir mottatt og godtatt -publikum spiller ball og respekterer gutta på scenen. Under følgende låt, i honnør til den gjensidige kjærligheten mellom band og publikum, går Erlend ned fra scenen for å vasse litt rundt og flørtende synge i ansiktet til noen øldrikkende fisker i publikumsdammen. 

En låt jeg ikke catcher navnet på er høydepunkt hvor alle klikker. Trommis jobber på som om livet står på spill. Up-beat og angsty indierockpunk-kjøret er et tog som aldri stopper, og låtene kan til tider gli litt inn i hverandre - spesielt når vokallyden fra scenen desverre er litt bob-bob. 90 prosent av orda blir svelget av lydveggen som spiser opp lokalet, men hvem bryr seg. Moshen har pågått nonstop i 20-30 minutter, det jubles mellom og under sanger - stemninger er på topp. Helt til slutt får Erlend en fortjent shot og øl fra en forelska publikummer.

Konklusjon: 1. publikum var med, 2. bandet (/bandene) var overbevisende, og 3. - Goldie lager den helt riktige lokalklubbatmosfæren som komplimenterer konserter med nettopp band som dette. 

LES OGSÅ: KROKODILES, JOHN DEE: "Ungdommelig kraft fra Porselenbyen"