Ungdommelig kraft fra porselensbyen

Porsgrunn er nok mer kjent for sin eksport av vannklosetter enn musikk, men de to 19-åringene Liam Vilding (vokal/gitar) og Gaute Lykseth (gitar) som utgjør kjernen i KROKODILES, er en del av den lille Porsgrunn-waven som utfordrer dette. Duoen, som nå har utvidet seg til kvartett med Martin Ringerud (bass) og Ola Marius Undrum Grindbakken (trommer), har allerede sluppet fire singler, to EPer, og ett album, spilt på by:Larm i 2024, og blitt kåret til ukens artist i uke 3 av GAFFA. Alt dette før de i det hele tatt har rukket å forlate tenårene.

LES OGSÅ: UKENS ARTIST (UKE 3 205): KROKODILES

Det var noe særdeles unorsk ved å observere alle flokke seg fram mot fronten av scenen i et halvfult lokale, til og med allerede før supportbandet starter å spille. Den såkalte "dødsonen" mellom band og publikum var fraværende - kanskje et tegn på at denne nye generasjonen konsertgjengere tar et oppgjør med denne holdningen, for lokalet inneholdt stort sett klientell i samme aldersjikt som bandet. De litt eldre av oss holdt seg fortsatt diskré i bakgrunnen. 

Supportbandet Smiling er nærmest en inkarnasjon av 90-tallets slacker-rock, og kanaliserer ånden fra en kjellerkonsert på den amerikanske vestkysten circa 1993 til John Dee. Pavement-inspirasjonene fremstår åpenbare, spesielt på "Special K", som kan lett forveksles med en faktisk Pavement-låt. Selv med sine tydelige inspirasjoner, har de likevel sine egne unike særpreg, og spicer opp sjangeren med blant annet elektronisk blåseinstrument (en slags svær kazoo?) og shuffle beats, hvor man også kan plukke opp elementer fra Built to Spill og Sebadoh. 

KROKODILES gjør en smart avgjørelse med å åpne med "Frontline" - det enkle, men fengende gitarriffet og den tighte beaten gjør deg umiddelbart locked in. Blandingen mellom den akustiske og den elektriske gitaren gir en organisk sound som kan minne om den lo-fi DIY-aktige stilen til for eksempel Alex G. Andre ganger lar bandet den ubehandlede akustiske gitaren ta fokus, hvor det rene uttrykket minner mer om The Microphones eller Elliott Smith. I tillegg varierer Vildings vokal mellom King Krule-aktige slepende under "Starving" til mer dempede, personlige partier som på "French Girls". 

Vilding introduserer "Skin My Bones" som "den mest nedpå sangen i hele settet", og det er her duoens låtskriversamarbeid virkelig skinner. Her trekker resten av bandet seg tilbake og gir plass til at Vilding og Lykseth skape et stort drømmende lydbilde med få virkemidler, men likevel mye intimitet. Et godt eksempel på hvordan man kan gjøre mye med lite. 

Bandets ekstranummer, "The Joker", som de lett lar seg overtale til å spille av et ivrig publikum, blir kveldens store klimaks. Her viser KROKODILES hvor kraftfull musikken deres kan være når de lener seg fullt på banddynamikken, med en intensitet og tighthet som lover godt for bandets fremtid. Selv om gitarist Lykseth forble litt gjemt i bakgrunnen gjennom hele konserten, er det ingen tvil om at dette er et band som fortjener å bli både hørt og sett i tiden som kommer.