Den nye trioen bærer preg av noe tidløst.
I god tid før by:larms aller første konsert setter i gang svirrer det allerede av folk som gnåler i munnen på hverandre om at det er Uld de skal se. Når bandet ankommer scenen er hele uteområdet til Blå fylt opp til randen med forventningsfulle mennesker.
Uld er en trio som tilsynelatende ut av det blå har dukket opp på festivalplakater det siste året: PIP, Øyafestivalen, Pstereofestivalen og nå, by:Larm. De har sneket seg inn på norsk musikkradar ved å benytte seg et hittil utappet nisjemarked for norsk visesang basert på klassisk lyrikk, noe som har vist seg å appellere til både et eldre og yngre publikum.
Imponerende sterke sangtekster er nok delvis grunnen til deres velfortjente lille berømmelse.
«Jeg drømmer om å finne et speil, som viser mine øynes sannhet», lyder refrenget til en av de nye sangene på setlista.
Dette er til å bli inspirert av.
Den brummende, sørgmodige og mollbaserte trekkspillspillinga er som et underlag av vuggende bølger, og det sørgmodige pianoet pipler som smeltende istapper til vokalistens ul(d)ende vind av en stemme. Bunnsolid kontrabass og perkusjon får den musikalske emosjonen til å svinge godt.
Publikum, som nesten er helt tyst, blir sammen dratt inn i en katarseforløsende transe.
Let the record show: det var mange våte øyne å skue i publikum da Uld spilte på utescenen til BLÅ under by:Larm 2024.
