Sidenote: Rett etter konserten møtte jeg trommisen. I tillegg til å være utrolig trivelig var han veldig fornøyd med at neste stopp på turneen var Tokyo.
Band og vokalist åpner konserten med en myk crooning (red. myk, lavmælt og sentimental stemmebruk) som blir forent med asynkopatiske gitarriff som komplimenter den sorgfulle syngingen.
Det er flust med Math rock og no-wave -innflytelse å spore i musikken til Still House Plants. Bandet er kanskje det mest avant-garde bandet på by:Larm-programmet (-ikke at det nødvendigvis må være en hedersbetegnelse i seg selv.) Det finnes vil-veldig-være-avant-garde avant-garde, også finnes det genuin og nyskapende avant-garde. Plantegjengen faller innenfor underkategori nummer to.
Det er straight forward trommer som holder takten med harde snares som spretter fint på toppen av mixen, akkompagnert av riff fra gitaristen som loopes inn i interessante sykluser. Dette legger grunnlag for vokalisten til å nonchalant lire av seg repeterende utsnitt fra dagboken sin.
«For me»
«For you»
«For me»
«For you»
Utenom dette utsnittet var det nesten umulig å få med seg hva som ble sunget, men det var desto enklere å få med seg hva som ble følt.
Det oppstår et øyeblikk hvor bandet stopper opp. De ser på hverandre. Kun hverandre. Sammen står de på en øy alene, og plutselig, som lyn fra skyfri himmel, treffer vokal, perkusjon og gitar helt samtidig. Synkronsvømming på høyt nivå.
