Heseblesende hardcore

Daudfødt har med stormskritt klatret seg opp til de høyeste tretoppene i den norske rocke-jungelen, med (blant annet) både månedens P3 urørt og Spellemannspris for årets rockealbum i 2020 under beltet. 

Fra før har bandet utgitt 3 album: 1000 Island (2020) og Aromaterapi (2022) - hvor sistnevnte står som et søster-album til den påfølgende 2023-utgivelsen Eksponeringsterapi, laget sammen sammen med noiserock-komponisten Lasse Marhaug. Daudfødt har gradvis gjennom disse utgivelsene utviklet seg fra et rent hardcore-basert utgangspunkt til en sound med tilslag av støy, slik at de nå står som hardcorepunkere og støykrigere innenfor sitt eget domene. Det nye albumet utforsker den samme gamle kaotiske rockekraften, men med en spennende ny nerve - mer treffsikker enn aldri før. Gjengen er langt ifra ferdig med å utforske. 

"Falske vekkelser” er berg-og-dal-bane hardocore-elementer bygget på feedback, oppbyggende tung perkusjon og gitarer som hyler. Man blir fanget inn i en evigvarende loop og det er deilig å føle g-kreftene på kroppen. Den nesten 10 minutter lange sangen er krydret med elektronisk arpeggierende høyfrekvente lyder som skjærer gjennom støyen og gir det hele et psykedelisk preg. Det hele ender i en avsluttning hvor gitarens feedback får stå alene og vise vei til neste sang. Et partitur laget av rockere for rockere.

Daudfødt leker videre med rockesjangeren, og nå er det hardcore og trash-metal sin tur til å møte hverandre. Annika Linn Verdal Homme sin dype og ruvende vokal møter saftige og tunge gitarriff. Det går fort og hardt - og så enda fortere og  enda hardere. “Hvor lenge skal det vare? Dette er verre!”, loves det på sangen “Verre”.

“(søte hunder) Verden går under” bygger videre på psykedeliske lydbildet fra “Falske vekkelser” og dypper tærne inn i kraut-rocken og space-rock, med den improviserte bruken av elektroniske teksturer -og sjarmen av å la den sylskarpe gitaren føre veien. Igjen; Albumet er svært allsidig i måten bandet henter inspirasjon og trekker tråder mellom undersjangere av rock. Sangen “Toxic” har et gitarriff som nesten skamløst ligner på riffet til The Smashing Pumpkins sang “Zero”, men energinivået når opp til taket, bassen ligger nede på gulvet og cymbaler kastes veggimellom.

“Jeg vil bare hjem” viderefører deres debutalbums presise og aggressive lyrikk. “jeg skakke ikke bli tema i noe podcast - jeg skakke bli noe føckings true-crime”. 

Det drønnende støysymfoniet på “Myriad” stikker dypt inn i ryggmargen som nest siste sang -og kunne helt fint vært en bittersøt avsluttning på dette heseblesende albumet. Men, i det man tror rulleteksten skal begynne å rulle, så hører man et lydopptak fra en barneforestilling som meddeler at “Da dere, er vi kommet til veis ende(…)”, før man blir kastet tilbake i ringen hvor Annika og resten av bandet slår knyttneve mot ørekanalene dine på "Klokka".

Ding-ding! K.O.!

LES OGSÅ: brenn., 'Duster til himmelriket" -"Introspektiv brutalitet"