Endelig kom fredag den 13.
Bandet som i 2019 slo igjennom med debutalbumet Elsker, og fulgte opp med Vandrer på solskinn i 2022, har på relativt kort tid etablert seg som en sentral aktør innenfor norsk rock&roll (-fiskeboll). Etter tre singler og en meget omfattende Norgesturné har forventningene til brenn. sitt tredje album Duster til himmelriket vært høye. Så hvordan innfrir de denne gangen?
LES OGSÅ: BRENN. PÅ ROCKEFELLER!
Albumet sparker i gang med «Time to die»; en energisk og in-your-face rockelåt som setter standarden for resten av plata. Det tordnende trommespillet til Rémy Malchère Pettersen og de skarpe gitarriffene fra Edvard Smith er umiddelbart engasjerende og nakkehårreisende. En sterk studiolåt oser av livepotensial, og det er lett å se for seg hvordan den vil få malingen til å flasse av veggene i en intim rockeklubsetting. Det er kult hvor mye som rekker å skje på under to og et halvt minutt. Førstelåta glir dermed inn i det gravalvorlige lille orkester-mellomspillet "bunnløst håpløst" - som fargelegger starten av lytteopplevelsen med en underliggende dimensjon av melodrama.
«Den følelsen», albumets første singel, byr på en mer introspektiv og brutal side av bandet. Edvard Smith leverer en intens vokalprestasjon som føles like sårbar som den føles aggressiv. Teksten: «Jeg doomscroller nedover feeden» -fanger en tidsånd som mange kan relatere seg til i en digital hverdag. Den karakteristiske sårbare teksten er pakket inn i en melodi som, selv om den ikke nødvendigvis sprenger noen musikalske grenser, er lett å miste seg selv i. Det er en enkel, fengende og artig låt full av krutt, futt og helvete - som sitter fast i hodet lenge etter at den er ferdig.
Også de mer akustiske, nedtonede låtene på «Duster til himmelriket» gjør sin plass. De fungerer som små pusterom mellom de mer eksplosive sporene, og bidrar til at albumet får en god flyt. Det dynamiske spennvidde er et av albumets styrker; man får alt fra intense rockelåter til mer reflekterte og roligere øyeblikk. Bandet viser en solid forståelse for hvordan man setter sammen et variert album uten at det føles splittet. Produksjonen er stram og kontrollert, med klar separasjon mellom instrumentene, noe som gir hvert enkelt element rom til å skinne.
Det er verdt å merke seg at bandet ikke nødvendigvis utforsker nye territorier på dette albumet. Likevel er ikke dette en svakhet - ettersom det de gjør, gjør de svært godt. På bare 27 minutter klarer brenn. å igjen bevise hvorfor de har blitt et husholdningsnavn i utgangspunktet.
Albumets korte varighet gjør at det aldri rekker å bli intetsigende; det holder energien og oppmerksomheten oppe fra start til slutt. For de som allerede er fans av bandet vil «Duster til himmelriket» føles ut som en naturlig fortsettelse på deres musikalske reise. For nye lyttere vil albumet gi en god introduksjon til hva brenn. handler om.
Kødd og inderlighet, trimma veteranbiler og romantiske usikkerheter, full fart og putesnakk: brenn. er et band basert på dualiteter.
