Nick Cave er blitt den alternative foreldregenerasjonens gud, og jeg skjønner hvorfor.
Oslo Spektrum var tettpakket når Nick Cave og The Bad Seeds gikk på scenen. Fra tribunene kunne jeg se et hav av måner og skinnjakker, krydret med et par yngre tilsvarende alternative typer (også med skinnjakker).
Cave åpner konserten med å kjøre igjennom tre låter fra albumet han og The Bad Seeds slapp i slutten av august. De foregående albumene til Cave har vært utrolig triste (av god grunn), men i Wild God har han funnet håpet. Låtene er teatralske og svulstige, og helt utrolig positive. På skjermen bak bandet flasher det rosa og oransje utdrag av teksten i «Wild God-fonten» fra coveret. Etter konserten hører jeg snakk i publikum om hvor kult det er at han fortsatt lager musikk som høres så bra ut live, og det er jeg helt enig i!
“Amazed of love!
Amazed of pain!”
Allerede på andre låt er Cave ute i publikum og holder hender. Dette gjorde han på Øya i 2022 også, og er en slags signatur-manøver han har. Jeg har notert meg flere ganger at Nick Cave virkelig elsker publikumet sitt. Han er i hvert fall helt sykt overbevisende når han sier det. Jeg tror egentlig ikke Nick Cave trenger å være så kontaktsøkende med publikumet som står på barrikadene, men han er det likevel. Det gjør noe med den gothiske gudfarens image, at mannen er såpass sympatisk. Han er lett å like -fordi han liker deg.
«O Children» blir dedikert til en som roper i publikum. Han sier «tusen takk» merkbart mange ganger i løpet av settet, og på et tidspunkt drar han opp en publikumer med «Suck My Dick» -tskjorte (hans egen merch) på scenen under «Red Right Hand». Den skamløse flørtinga topper seg med en «No one does it like you Oslo!»
Det er ikke akkurat veldig punkete oppførsel å sucke dicken til publikum såpass.. men Nick Cave får lov, for når han først går hardt ut musikalsk, så går det så jævla hardt.
Konsertens definitive høydepunkt er «From Her to Eternity». Da skrikes det så hardt at man glemmer helt at mannen er 67 år gammel. Her syns jeg publikum gjerne kunne mistet det mer, men det er nok ikke et publikum som mister det som står i spektrum denne kvelden. Det er ikke billig å se Cave med band, og da får man et nevnt måne-publikum som med ølen stabilt i høyrehånda kan finne på å nikke smilende med (på sitt absolutt mest ivrige). Påfølgende låt, «Tupelo», fremføres også utrolig kult.
Midt i settet spiller Cave fire-fem roligere låter. Før han fremfører «Conversion» drar han en liten «Put your fucking phone down!» mot en filmende publikumer. Salen elsker det, så klart. Han får sagt det han Cave!
Nick Cave har et veldig eget musikalsk utrykk, men det er ikke begrensende. Stilen hans holder han ikke fra å spille på alle følelsene til publikum. Han er sint, morsom, følsom og krass. Når han spiller «Bright Horses», «Joy» og «I Need You» blir han selv beveget. Jeg aner en tåre i øyekroken hans, og selv om det ikke ble noe grining i Spektrum, så antar jeg at det var noen foreldre som knakk der. Det er mye kjærlighet i den nye musikken hans. Cave har gått fra å lage murder ballads om død og kjærlighet, til å synge rett frem om død og kjærlighet. Setlisten begynte her å helle mot å bli noe corny, men når han dermed slår til med «Jubilee Street», «The Weeping Song» og «Papa Won´t Leave You Henry» så slipper han unna med det.
Under konsertens andre encore får vi «Into My Arms». Når jeg så han på øya i 2022 ble det skikkelig grining når denne dukka opp, men på denne turneen gjør Cave et veldig sjarmerende grep som holder tårekanalene noe i sjakk. Låtens «You» er ikke én person; det er hele publikum. Enda en kjærlighetserklæring til oss. Nick Cave som menneske kommer godt ut av denne kvelden.
Han er ikke like kul som han en gang var, men det kanskje ikke noe poeng i at han fortsatt skal være det heller. Vil man ha uoppnåelig kulhet, så må man se oppvarmingsbandet hans i stedet; Dry Cleaning med sanger/låtskriver Florence Shaw.
