brenn. står i kledd matchende kjeledresser (ghostbusters?) og spiller slutten av «Jeg gir opp» til blinkende røde strobelys i det en bittelitt forsinket anmelder haltende ankommer det legendariske konsertlokalet.

Undertegnede er egentlig sengeliggende på grunn av en bittelitt akutt kneskade, og var egentlig forberedt på å måtte akseptere nederlaget og droppe den planlagte anmeldelsen. Men, i siste liten bestemmer jeg meg for å trosse gudene, og tar en taxi til inngangsdøra for å få med meg den historiske begivenheten.

Gutta spiller to gigs back2back på Rockefeller, torsdag 31/10 (halloween!) og fredag 1/1. Kun sistnevnte skal ha blitt utsolgt, men basert på crowden rundt meg, ser det ut til at den første konserten var på nippeste nippet til å bli det samme.

Etter første låt kommer gutta ut av kostymeskapet; det er ikke ghostbusters, men altså bilmekanikere de skal forestille. Deres siste album, Duster til himmelriket, kanskje spesielt fjerdelåta, "Duster 75", sirkulerer jo mye rundt en aldri så liten bøgda-aktig obsession med veteranbilen Duster Plymouth 1975. Til tross for at duoen "bare" er fra Lillestrøm, så virker det som at de identifiserer seg som at de kommer lenger fra Oslo enn som så. Det er bare et tidsspørsmål før de begynner å bruke "ei" som pronomen.

Du trodde kanskje de mente "Duster til himmelriket" som i "Dustemikler til himmelriket", du? Det trodde iallfall jeg første gangen jeg leste tittelen. Gutta legger jo mye stolthet i å være litt dustete, og har nok med vilje lagt opp til denne misforståelsen. Hvis det er én ting pønkråkk-duoen aldri slutter å understreke, så er det at de ikke tar seg selv det minste seriøst. Dette skal de gjentatte ganger bevise under det som utfolder seg til å bli en ekstremt dustete (og dritfet) halloween-konsert.

Neste låt ut er "Du og jeg".

Fytti helvete det lille techno-brekket mot andre halvdel av låta hitter ekstra godt i girspaken når det spilles live fra et svært anlegg. Jeg merker at en god del av publikummerne rundt meg fremstår litt daffe og nølende, men heldigvis er det mange nærmere scenen som nikker godt med -med både hodet og overkropp. We're still warming up, I guess.

På "Mystisk" sitter discobeaten til trommis Remy ekstra bra. Lyden flommer godt gjennom crowden. De matchende kjeledressene får bøgda-ish backstreet boys til å se ekstra kule og sexy ut på scenen. Ved siden av meg står det en stor gjeng med jenter anno starten av 20 åra og kaster på håret. DMs'ene til medlemmene i bandet er garra packed!

Gutta ser store ut på scenen når de spiller. Til og med gitarist Nacho på halvannen meter ser ut som et jævla fjell. Musikken er allerede stor i ånden av å være såpass bråkete, hard og full av følelser som den er - og den grandiose lys- og laserproduksjonen på scenen er med på elevere dette. Men, gutta skal som sagt ha seg frabedt all høytidelighet. Hvis en låt går litt vel bra passer de på å kødde bort æresfrykten i publikum i det påfølgende snakkepartiet. Gutta legger stolthet i å være nøkterne. Frontmann Edvards amatørkomiker-persona er fulladet på selvironi; hvilket er en høyt aktet jantelov-kvalitet enhver nordmann vet hvordan å sette pris på.

«Det her er en splitter ny låt!» skriker Edvard plutselig. Den nye låten er kul! Etter den nye låten skriker han «Vil dere høre ENDA en ny låt?» , og stemmer gitaren til drop D. Plutselig heises en cowboyhatt teatralsk ned fra taket, hvilket han tar på seg (og tar bøgda-vibben til nye høyder). Nei, denne låta vakke ny! Det er tittellåta-ish på siste album, "Duster 75", som blir spilt. Der lurte de oss godt gitt!

"Slipp lyset inn", en av de beste låtene fra sisteplata, byr på allsang. Det er ikke vanskelig å kose seg på brenn. -konsert. I et gjennomgående kjør av låter føler jeg pulsen og hjertet tar seg et øyeblikk til å føle på følelser, publikum og alt imellom. De prøver kanskje å tulle mye bort; men jeg føler masse! 

Introduksjon av bandet er lættis. Til pornhub-beat over høytalerne blir bassisten introdusert som «Latex Kalle», som lyses opp i store bokstaver på sceneskjermene bak han. Resten av gjengen får tilsvarende køddete introduksjoner. Remy presenteres som Remy til lysende franske flagg og Trekkspill-musikk (fordi han er fransk). Edvard introduseres som rally-king (fordi han liker biler). Nacho er Lars Nacho (fordi han er.. Lars?). Det hele skaper veldig god stemning. I god balanse-stil glir denne seansen over i den høyt elskede brenn.-klassikeren «Keen». Overdrevet bruk av kødd kompenseres med en hakket ekstra følsom låt. Ying-yang.

Felespiller Astrid og cellist Sunniva blir bedt opp på scenen for å spille med gutta, hvilket ifølge Edvard er «Første gang i brenn.-historien». De spiller med på "Riksvei 1001", men jeg hører jo egentlig ikke et pøkk av strykerne. Ja-ja. Kul låt, da!

På «jeg tror ikke jeg er den du ser» så åpner hjertet mitt seg på fullt gap. Lightere og mobil-Lommelykter tennes forsiktig ved første rad (, men sprer seg aldri bakover - dessverre). Faktisk klarer Edvard å stå i denne sårbarheten, men unntakk av et litt ekstra dypt og Elvis-aktig "Tusen takk". Jeg skulle i grunn ønske at de spilte videre på nostalgien i rommet, og gadd å si noen hjertefølte ord. Jeg tror at det ville hjulpet publikum å våge å miste seg selv litt mer i grining og skriking. Man merker at følelsene ønsker å bryte ut, men at mange blir litt sittende på gjerdet. 

«I dag var bare en dag» bobler også over med velspilte vonde følelser. Inderligheten i rommet er til å føle på. Publikum venter på call and response. Publikum venter på å få tårer i øynene. Fortell en historie for mye før eller etter låta! Hva handler denne låten om? Tekstene snakker kanskje mye for seg selv, men man vil så gjerne bli geleidet litt dypere inn i sårbarheten.

"Her kommer en liten låt om å fly for nærme solen", sier Edvard før de begynner å spille "Vandrer på solskinn".

«Jeg flyr over haveeeet» 

Levende flamme emojis danser bak bandet. Det låter så bra! Men på soloen så savner jeg noe. Gi meg i det minste et stort glis! En Gene Simmons-tunge! Riffe ned på knæra! Men, det blir en halvjovial videreføring av låta som spiller seg selv ut.

«Okay, nå kommer en siste låt om bart.»

Når «jeg blir dum» hitter godt. Her sitter alt som det skal. «Det er jeg som er baaaad guy»! Jeg bare digger blandingen av metronom-beaten i overgangen til refrengene og den hardtslående grungerocken. Gutta er fetest når de spiller farlig grunge. 

Men faen heller. Vakke siste låta nei? På slutten skjer det mye. 

«du lar meg henge» sitter som faen. Men, når vi håper på at Kjartan Laurtizen skulle komme på scenen for å rappe verset sitt, så blir det heller en liten stagedive fra Latex Kalle. Kanskje Kjartan kommer på neste konsert. Ja-ja.

Encoren drar seg ut til at det skjer kostymeskifte på Scenen. Edvard tar på seg Tinky Winky -hatt, bassisten har plutselig kledd seg ut som Pitbull. Andre encore-låt er favoritten min fra sisteplata, "Den følelsen".

«Slår meg i magen - den følelsen», -slår godt i magen.

Tredje encore er «Gi meg litt fred», og alle synger med. Mesteparten av crowden hopper omsider. 

herfra blir det tre-fire encores til. Jeg sluttet på et tidspunkt å notere ned låter, for å heller bruke slutten på å kose meg i crowden. Det skal noteres at de spilte introen til "Thunderstruck" på et tidspunkt.

Denne konserten, i all sin rocka storhet, fortjener en femmer. Men, det var likevel så vidt at dette ikke ble en firer. Det er et par grunner til det. 

Til tross all guttastemning, så tror jeg guttas største ess er at de lager musikk som er fullspekket med inderlighet. Tekstene er fulle av sårbarhet, hjertesmerte og eksistensiell angst som man relaterer til. Det at de fremstår som litt "flaue" over seg selv er noe jeg håper de en dag klarer å komme seg litt over. Det er gøy med en viss dose selvironi og fjollete tulling, men (etter min mening) hadde det også vært fint om de i større grad anerkjente følelsene de vekker i publikum. Det hadde rett og slett vært kult om de tillot seg selv å utveklse hjertefølte og seriøse ord med publikum (i blant).

På akkurat denne konserten var det også et par ting med scenelyden som trakk noe ned. Til å være relativt "skitten" pønkråkk, så var alt i noe overkant polert. Jeg skulle igrunn ønske at det frivillig eller ufrivillig (eller liksom-ufrivillig) begynte å feede litt fra forsterkere og monitor i ny og ne. I tillegg er instrumentene på scenen noe i overkant komprimert. Trommene høres helt king kong ut, men gitarene fremstår som smørt oppå hverandre. Dette gjør også at soloene såvidt klarer å bryte ordentlig gjennom når de egentlig skal kicke mest. For det meste var lydopplevelsen god, men den kunne altså vært bedre.

Til slutt så var dessverre publikum litt slappe i laksen mye av konserten, selv om det tok seg opp på slutten. Men, noe sier meg at dette kommer til å løsne helt from the top på den utsolgte konserten de spiller senere i kveld.

brenn. 4 ever!