Mye gammelt og litt nytt, men grensesprengende til tider.
Det har gått fire år siden Childish Gambino, det musikalske alter-egoet til multikunstneren Donald Glover, ga ut musikk. Riktignok må vi fortsatt vente før vi endelig skal få høre rykende ferskt materiale. Atavista er nemlig en nyversjon av et "album" han allerede ga ut i 2020, med tittelen 3.15.20.
Det er i det hele en blandet nyutgivelse. Låtene føles for fragmentert fra hverandre til å gi et helhetlig bilde av hva artisten egentlig prøver å meddele. Childish Gambino har med sine forrige utgivelser vist seg best når han lager album med en konseptuell forankring. Fra syntetiske og fremtids-pessimistiske Because the Internett (2013), til funk og 70-talls inspirerte Awaken, My Love (2016).
Albumtittelen, Atavista, kan enten referere til noe fremtidsrettet (“At a Vista”) eller noe gammelt og atavistisk. Et egentlig spennende utgangspunkt for en dualitet som i praksis aldri forløser seg musikk- eller tekstmessig. Det er lite som er fremtidsrettet, med unntak av album-singelen “Little Foot Big Foot”. Her gjøres flere av de samme genistrekene som på hans siste store hit, “This is America”. Teksten pakker inn dopsalg, sosiale ulikheter og oppvekst i Amerika sammen med en blanding av country og hip-hop. Her er musikken like tankevekkende og post-moderne som den er likbar og fengede; en uslåelig kvalitetskombo som bemerker seg når CG er i sitt ess.
Derfor er det skuffende at man må vente lenge mellom de virkelig gode sangene.
Midtpartiet av albumet gir lite å tygge på, med påfallende forglemmelige og uinteressante tracks. Muligens kan dette være fordi han forsøkende beveger seg mer mot en mer "safe og streit" type pop- og RnB- produksjon; strippet for den sausen med det annerledes "lille ekstra" som gjorde han relevant i utgangspunktet.
Det er mot slutten av albumet at Gambino klarer å hente seg inn. Her skulle jeg bare ønske at hans tidligere grammy-vinnende produsent, Ludwig Göransson, hadde vært med i studio og fått muligheten til å elevere den allerede interessant produksjonen. Gambino’s stemme leker seg frem i både høy falset og i grumsete auto-tune. “The Violence” og “Final Church”, er de siste og desidert beste sporene på albumet. De er spor man lett kunne funnet på b-siden av Awaken, My Love. Funky og energisk lander albumet fresht og smooth etter en hel del skranglete turbulens.
