Cage The Elephant trenger å gjenoppfinne seg selv.
Det Kentucky baserte bandet Cage The Elephant er omsider tilbake etter 5 år siden forrige utgivelse, Social Ques. Mye har skjedd siden 2019. Vokalist og låtskriver Matt Schultz har de siste årene hatt en del på fatet. Blant annet arrestasjon for ulovlige våpen, psykose fra iatrogen respons på medisin, pluss-pluss. Pausen er ikke bare svært forståelig; den kunne muligens også vært lenger.
Dessverre er denne utgivelsen så forglemmelig at bare 3/12 låter er verdt å trekke frem.
Åpningslåten «HiFi (True Light)» forteller oss med en gang at samme gamle Cage The Elephant er tilbake. Om de er like sterke som tidligere er diskuterbart. «HiFi (True Light» høres ut som en sang som kunne vært på deres forrige utgivelse Social Cues fra 2019, og jeg nikker på hodet og nynner halvhjertet med.
«Neon Pill», som også var den første singelen sluppet fra albumet, er dedisert den beste. Her demonstrerer Cage The Elephant det de er gode på, catchy rytmer, fengende melodier og euforiske refrenger. Med refrenget: «It’s a hit and run, oh no / Double-crossed by neon pill / Like a loaded gun, my love / Double-crossed, crossed by a neon pill» tar det ikke mange lytt før jeg tar meg selv i å synge med. Tittelsporet peker seg umiddelbart ut som en bauta i Cage The Elephant sin diskografi, noe som gjør det ekstra skuffende at resten av albumet for det meste er uinteressant.
«Shy Eyes» er siste låt verdt å nevne. Cage The Elephant utforsker her det eksperimentelle og det funker. I løpet av tromme- og bass introen høres det først ut som en versjon av The Smile-tracket «The Smoke», men de beviser fort at den er alt annet. Med det klassiske bandoppsettet klarer de å skape en sang som er både det bandet vi kjenner fra før, men også et band som ennå er i stand til å utforske nye horisonter.
Alt i alt er Neon Pill et ok-minus type album. Det føles og høres for mye ut som en tam fortsettelse av deres forrige utgivelse, og gir ikke lytteren noe nytt å glede seg over. Albumet kunne vært foruten flere sanger selv om noen av dem er helt greie i og for seg selv.
Personlig er jeg skuffet over denne utgivelsen etter lang ventetid og forventet en samling med låter av betydelig høyere kvalitet. Men, jeg har ikke gitt opp på Cage The Elephant. Det kan vel bare gå en vei nå?
