Pen og fin visepop

Marit Larsen er som veteran å regne her til lands. Man kan mimre tilbake til "If A Song Could Get Me You"-perioden i 2008, da Karpe het Karpe Diem, og enda brukte begreper som "bøg" i låtene sine. Eller helt tilbake til hennes Marit & Marion synger kjente barnesanger-periode i 1996, da hun og Marion Ravn skulle forme pop-duoen M2M.

Larsen har nylig (delvis) omdirigert seg fra engelsk til norsk, og har jevnt over sluppet morsmåls-singler de siste årene. Om dagen er musikken hennes er å finne på spillelister som: Morgenkaffe, Norske…, Alte Lieder alte Zeitzen (2000-2010), Rolige favoritter og Norske viser. Ep'en består av 5 norske låter og 1 engelsk.

For et par uker siden slapp hun EP'en Hun er min via sitt eget label: Håndbrygg Records. Det første som møter oss er Raghnild Nes sine penselstrøk på coveret, som er vel og fint i imøtekommende farger. Men, det er jo ikke hvordan EP-en ser ut, men hvordan den høres ut som er viktig for oss.

«Å vente på en som ikke kommer», er første låt ut med en forsiktig oppbygging med strykere. Dette er vanilje-musikk (i positiv forstand) som er perfekt å vente på Foodora til. 

«Hun er min» er tittelsporet på skiva, låta med flest avspillinger og en låt min kjære farmor og jeg kan høre på sammen og å være enige om at er bra. Det er så komfortabelt! For en trygghet!  På låta har også et medlem av Nr.4 vært med å skrive, så om du synes det kan minne om noe, så er det kanskje Nr. 4 du skal tenke på.

Egentlig foruten sammenligning, tar jeg meg selv i å tenke på da Wonder The Boy (nå Tyr) la sitt første vers på norsk med Bulmboys på låten «Nevada», og hvor glad jeg da ble av å høre noen med en musikalsk pondus vende tilbake til det norske språket med en enorm trygghet. 

Under "Bibliotek" under jeg om det er en homage til Siri Nilsens «Jeg vet» gjemt inni her, med tanke på Marit synger "jeg vet" repetivt fem ganger. Ikke vet jeg, kanskje jeg leser for mye mellom linjene i mitt indre bibliotek. 

«Hva er igjen av oss» er den låta som spilles på bilradioen mens du sitter i baksetet (frontallappen din er ikke ferdig utviklet, ei heller dine foreldre skilt) og du stirrer ut av vinduet og tenker at ingenting kommer til å bli som før, mens landskapet forandrer seg, og du feller kanskje en tåre. Larsen evner både å være sårbar og å vise styrke med stemmen sin, som gjør det lettere for meg som lytter å relatere til og å tro på tekstene (og/eller felle en tåre i baksetet). 

«Bli (id rather stay)» er eneste låt på engelsk på EP-en! Marit er nærmere oss enn noensinne på norsk, men avstanden øker ikke betraktelig når hun kort forlater morsmålet. Kanskje det har med at vi har god opplæring i engelsk i grunnskolen her til lands, og det at det er på engelsk vi egentlig kjenner henne best? Det er den korteste låta på EPen, men korte låt er jo tross alt en trend. Jo mer baggy buksene blir om dagen, jo kortere blir også låtene. 2.40 er kanskje ikke så kort når jeg tenker på det. “Bli” glir sømløst inn med de andre låtene uansett. 

Siste låt ut er «På et sekund». Melodiene er fortsatt fine, stemmen er ennå vakker og Marit Larsen er trygg som en klippe innen visepopen. En pen og fin avslutning på Ep-en. 

Oppsumet vil jeg kreditere dette som vakker og personlig musikk formidlet gjennom tilgjengelige låter som det er enkelt å kjenne seg igjen i.