Det er ikke alltid at en anmeldelse er planlagt! Lørdag kveld ramlet GAFFAs anmelder innom postkontoret på Tøyen torg, hvor det viste seg at det brygget til konsert.
(red. Spontanitet tatt til betraktning; anmelder hadde ikke med seg fotograf. Eneste bilde fra kvelden er et bilde av med-anmelder og venn, Mikkel Theodor Karlsen, sammen med tidligere fotballspiller og programleder, Freddy Dos Santos.)
Rundt ti-draget på lørdagskvelden så opplevde GAFFAs kampen-baserte anmelder, uten i utgangspunktet å ha noen planer om å anmelde konsert, å bli møtt av en billettluke på vei inn på det lokale vannhullet (og tidvise konsertstedet) Postkontoret. Han fant dermed fort ut at det var snakk om konsert med selveste Bård Berg:den flinkis-stemplede trommisen og låtskriveren slæsj hjernen bak Oslo Beats vol. II (et av GAFFAs "årets album" fra 2021): Dette var verdt å få med seg!
Da den snille damen som stod i døra fortalte vennlig at jeg og min kompanjong måtte gjøre transaksjonen via ticketmaster og ikke kunne betale direkte for billetten med kort, ble jeg usaklig utålmodig. Dermed proppet det nonchalant ut av meg; "Kan du spørre Bård om han vil ha anmeldelse fra GAFFA?". Damen så noe nølende på meg før hun ba oss om å vente et par sekunder, og gikk rundt et hjørne. Fort var hun tilbake. "Det var i orden," sa hun før hun ga meg anmelderpass og en liten "+1" til kompisen min. Nice. 30 sekunder og 230 kroner spart, I guess. Vil legge til at kompisen min var den som var blakk og ga uttrykk for at han ikke ville vært med om han måtte bruke penger. Derfor skylder vi på han og fraskriver meg ansvar for å være litta klysete.
FLINKIS-MUSIKERE BYR PÅ DANSEGULV
Fra første sekund var det bare å la seg rive med. Dette er musikk som er ment å danse til. På scenen hadde Berg med seg et utvalg godt over gjennomsnittet kapable musikere som briljerte like mye individuelt som de spilte samspilt med resten av bandet. Imens our main-guy styrte skuta fra trommesettet var han i godt selskap bestående av synths, vokal, el-gitar, bass og conga, med innslag av et spekter håndholdte rytmeinstrumenter. Og, ikke minst, hadde han med seg på låt nummer to en helt vill feature fra en innflydd rapper med stålkontroll på delivery og flow. Hva rapperen het hørte jeg dessverre ikke.
Publikum var pakket sammen som makrell i tomat foran den langstrakte scenen, og det var en universal forståelse for at dette ikke var en konsert som kunne høres på sittende eller med armene i kryss. Det er har nok delvis noe med selve det å ha en trommis som bandleder: alle låtene er spekket fulle av groove som får det til å "rykke i dansefoten". Vil du finne ut om noen er psykopat? Se om vedkommende er i stand til å stå bom stille til musikk som dette (-i en crowd som dette).
Det er bare å legge seg flat for musikalske muskler. Sangerinne Ina/Dina/Gina (?) bidro med en vanntett vakker stemme som gjorde at musikken aldri måtte finne ut om den savnet en vokal dimensjon. Hun fungerte som en nøye utvalgt sample som passer perfekt inn i lydbildet som en puslespillbit. Gitaristen så ikke ned på gitaren en eneste gang i løpet av hele konserten. Han tok det til og med enda et skritt lenger ved å lukke øynene hver gang han skulle spille noe form for solo eller komplisert riff. Tilsynelatende ble det lettere for han når han presset øyelokkene sammen. Synthen var alltid "on key", bassisten visste hvordan å gi musikken optimal grad av "OMF", og rytminstrument-mannen la gjennomgående på en kokko fengende prikk over i'en.
Bård gjorde det tydelig mot slutten av konserten: Han ville at publikum skulle late som at bandet ikke var der, og at vi skulle forestille oss at vi befant oss på en klubb hvor vi hadde kommet for å danse. Bandet skulle "bare være" som musikk fra klubb-høytalere. Gjengen spiller jo i grunn så bra at det kunne likesågodt-vært et studioopptak. De bringer sammen disco, house, indie, jazz, soul, hip-hop, RnB og gud veit. Bård Berg og hans orkester gjorde det de kan best og koste seg imens de gjorde det. Pur spilleglede som dette kan ikke gjøre annet enn å smitte.
Jeg danset meg svett og koste meg gløgg. Sangene var nødvendigvis ikke så like, men jeg sliter i retrospekt å plukke ut en spesiel sang eller linje fra noe av det jeg hørte. Alt gled så inn i hverandre imens jeg var i midten av å miste meg selv til musikken og dansen. Det er opp til den enkelte å peke ut dette som en styrke eller svakhet. For min del utgjorde musikken akkurat den funksjonen den var ment å utgjøre på en lørdagskveld.
I Juni slapp Berg tredjeparten av det som nå er triologien Oslo Beats. Den kan du sjekke ut under:
