Alt med enda litt til

«Håper det er verdt det.» hvisker jenta til venstre for meg til venninna si i det mørket faller over salen. Kan det være prisen på balkong-billettene hun sikter til? Har de betalt det hvite ut av øyet for å sitte hvor vi sitter? Det er trangt mellom setene, men jeg klager ikke: perfekt sentrert i høyden er vi frelst med panorama-view over scenen. Selv er jeg ikledd en tykk hverdagsgenser, og har på ullstilongs under olabuksa. Ute er det jo rene snøstormen, så mellom bena har jeg pressa sammen en klump bestående av boblebukse, skjerf, lue og hansker. Jenta til venstre har på seg ut-på-byen klær. Dressbukse, hår «on fleak» , glitrete topp og magebelte. Jeg skuler forsiktig bak meg og ser en gjeng tilsvarende gamle (/unge) jenter ikledd tilsvarende fancy klær. Dette er ikke hvilken som helst søndagskveld. Uvær eller ikke; det går opp for meg at jeg er alvorlig under-dressed. 

Personlig har jeg ikke i utgangspunktet et i overkant nært forhold til Isah. Han har definitivt stått for en og annen låt i en og annen spilleliste oppigjennom, men jeg tenderer mot å krampaktig stå fast ved at jeg «ikke er såå glad i pop». Det er med noe overraskelse at jeg legger merke til at de siste ledige setene på gulvet blir fylt opp i det konserten er i gang; han klarer altså å mobilisere like mange som selveste Cezinando på hjemmebane under sin "årets konsert"-nominerte Oslopris-opptreden i 2023? Operaen er jo ikke hvor som helst. Denne kvelden går det opp for meg at Isah heller ikke er hvem som helst. 

The Phantom of the Opera 

I WWE-stil dukker en kappekledd skikkelse opp fra et hull som åpner seg inni i en åpen boks på midten av scenen. Over hullet svever et hologram av en rosa sky. Hva er dette antrekket? Skal han forestille en vampyr? En superhelt? Nei. Når lyset jevner seg ut så skimter jeg masken. Haha, lættis.

Isah starter konserten med «Intro» fra Sukkerspinn & Hodepine (DEL 2). Jeg mener ikke å melde at det bare er jenter som kom for å se stavanger-kisen, men første sang blir nesten totalt overdøvet av det som i hovedsak er skrikende jentestemmer. Denne skrikinga returnerer gjennomgående under hele konserten. Spesielt fra en over gjennomsnittet skamløs fan bak meg som bør ta tvunget grunnkurs i å holde kjeft imellom låter. Bra folk koser seg, da.

"ME <3 ISAH"

Hele konserten har et hjemmekoselig preg. Selv om Isah er i full popstjerne-bekledning på en strobelys-belagt scene prydet med hologrammer, så har alt en familiær følelse av engasjement, skaperglede og tilhørighet. Alt fra manager jeg snakket med på telefon før konsterten, til karen i merchboden og plakaten som henger fra balkongen over meg er stavangersk. «ME <3 ISAH» står det når jeg ser opp til venstre, som tok meg to sekunder å innse ikke var engelsk.

Artisten er en ekte loverboy med en inderlig tilknytning til hjemsted, likeså som han er tilsvarende inderlig investert i fansen sin, musikken, showet og opptredenen. Man skimter i han et barn som likte å danse til Micheal Jackson på stuegulvet. Han har hvite hansker, jokker tidvis selvsikkert ut i lufta, og glider/slider rundt over gulvet på glitterbelagte sko, alltid med et smil om munnen. På et tidspunkt blir man til og med servert en ektefølt moonwalk! Gleden smitter. Han bruker kanskje autotune og playback så det holder, men stemmen i bunn er så jævlig bra. For en range! For en klang! 

Full pakke: shalalalaloh

En ting jeg merker meg, som jeg faktisk savnet noe på showet til Cezinando; han utnyttet scenen, og tiden sin på scenen, til det fulleste. Den såkalte «boksen» på midten av scenen blir brukt til å huse alt fra hologrammer til strykere, før han plutselig står på toppen av boksen. Om det ikke var nok begynner boksen til slutt å levitere over bakken MED strykere som spiller inni. Veldig kult. I tillegg så dukker han plutselig opp rett under balkongen min for å gjøre et par sanger med røyk/vind-maskin og lys som herjer under han på en lite flate ved siden av mixebordet. Her gjør han coveret av Eidsvågs «Mysteriet» sammen med Emma Steinbakken som plutselig står på scenen. De synger til hverandre med publikum imellom. Senere gjør han også opptreden med svenske Cherrie som synger med han på scenen. De har god kjemi og ser dritbra ut sammen. 

På slutten av konserten gønner han «EG VIL BARE DANSE», hvor scenelyset og lyden når et ekstatisk punkt. Dermed følger han med ikke bare 1, 2, men 3 (!) unreleased låter. Det kunne fort blitt kjedelig med så mange fremmede tracks, men han topper stadig stemningen med å kommunisere jordnært og lekent med publikum imellom låtene.

Etter hattricken med nytt materiale kommer «Blitz» - hans personlige «Blinding lights» á la The Weeknd. I bakgrunnen ser man en tegneseriekarakter-versjon av Isah kjøre på en Akira-esque sci-fi motorsykkel. Under "Zelda" har han Mastersword-animasjoner og goblins skinnende rundt seg. Her har man ikke spart på noe.

Han passet på å gi shoutout til folket som lever under menneskerettighetsbrudd på Gaza-stripen, og roper ut et hjertefølt "Fri Palestina!". Ryddig. My man. Han takker publikum for at albumet har gjort det bra, og hvor glad han er for å opptre på selve operaen. Er konserten over? Neida. Han gønner på med "HALLO" hvor Dutty Dior joiner scenen. Dette var alt man kunne ønske seg med enda litt til. Jeg kjøpte t-skjorte så fort jeg gikk ut av salen. Jeg er herved Isah-fan.