75 prosent boyband gjør 100 prosent innsats

"SJØBADÆ! SJØBADÆ!" chanter folkemengden som er trykket opp mot den lille klubbscenen: introlåten spiller bandet inn på scenen, og med armene i været kommer de vandrende inn fra venstre. De er Sjøbadet, Bergens nye boyband: Lars, Niko, Jonathan, og Maxi.

Første låten starter: Det autotunes over backingtrack, det er softe indielicks fra Jonathans gitar—det eneste instrumentet på scenen—raske linjer flyr mellom medlemmene i versene og på refrengene er det allsang. Det låter fett —feit—og publikum lar seg rive med. Ikke så rart, tenker jeg, for etter dialekten på den der chantingen å dømme så er det en definitiv overvekt av bergensere som har tatt over denne lille Trondheimsklubben i kveld.

Men vent—noe mangler. Det er vanskelig å se over hodene på folkemengden foran den lave scenen nede på Lokal Klubb—men, er de ikke én person for lite?

Lars bekrefter det snart nok: "Som dåkkar ser mangler vi et element her. Vår eminente keyboardspiller Maxi har fått Koråna. Visste isje at d fortsatt var en græie!" Synd—jeg hadde håpet å få se dem i full styrke i kveld. På den annen side må jeg innrømme at hadde jeg ikke visst at noe manglet, så hadde jeg aldri merket det! (Kudos til bandet, som angivelig måtte justere showet i henhold på bare noen timers varsel.)

Sounden er liksom enkel og unik på én gang: Det er solide hiphop-produksjoner, stødige og vittige tekster, catchy refreng—og så denne indiegitaren på topp da. Og jeg merker at den blir faktisk en viktig del av fingeravtrykket deres, det som gjør Sjøbadet til Sjøbadet. Det eneste jeg ønsker meg er at Jonathan hadde skrudd opp vrengen fra tid til annen, om enn bare for et lite øyeblikk. Men, det har ingenting å si på nivået.

Og så har vi performancen, da. Jonathan er for det meste i bakgrunnen med gitaren sin og legger licks, går frem til scenekanten et par ganger (til jubel og grafsende hender); Niko, som Lars døper bandets "prettyboyansikt utad", leverer stødige vers og dirigerer publikum i refrengene, mens Lars— oh boy, for en energi! Allerede etter tre låter glinser han av svette, og det er ikke rart: Med et bredt glis som aldri forlater ansiktet får han hele publikum med seg, hopper opp og ned, løper frem og tilbake, hopper ned i salen og splitter publikum og teller de ned og de løper inn i hverandre (og jeg tenker i det øyeblikket at nå kommer han seg aldri gjennom den folkemengden og tilbake på scenen igjen, men jeg har knapt rukket å tenke tanken før han er oppe igjen og hopper like vilt som før)—jeg følte meg nesten utenfor, der jeg sto med en øl i hånden og nikket rolig med mens resten av rommet hoppet opp og ned og veivet med armene og sang på alle refrengene.

Er det alltid full fest på Sjøbadet-konsert? Svar: Nei—ifølge bandet, som jeg finner etter konserten og stiller nettopp dette spørsmålet. Eneste gang de har opplevd noe lignende var forrige gang de spilte i Trondheim, den gangen på Knaus på Samfundet. Det må være noe med denne byen!

De gir det minste hint til å late som at de skal til å gå av scenen, og publikum chanter umiddelbart "Én gang til! Én gang til!!" Det er ikke vits i å prøve engang, og de gliser: "Har vi glemt en låt?" "Jaa, vi har kanskje én til på lur." Hvis du kommer starter, og energien i rommet stiger enda et hakk. (Jeg vet, jeg trodde ikke det var mulig jeg heller.)

Når låten er omme markeres slutten med "September" av Earth, Wind & Fire på høyttalerne, og alle lar seg rive med, og snart hopper og danser både band og publikum på scenen. For dette er en fest som ikke skal ta slutt enda!