Ektefølt, eklektisk og estetisk

For en måned siden dukket Signe Dø for første gang opp i GAFFA sin innboks i forbindelse med slippet av den tungt titulerte singelen hennes, «Ode Til Havet (Og Solen som Drukner i Horisonten Hver Dag)». Det var bare å overgi seg til musikkbransje-politiet; dette skulle jeg ment noe om for MINST et år siden. I kompenserende ånd lyttet jeg meg desperat gjennom hele spotify-katalogen til Dø før jeg på å en og samme uke kom krypende til korset med en spalteplass på «Ukens Anbefaling» + en «ekspertvurdert anbefaling» på norske artister å se opp for i 2024 for Subjekt.

Gaffa Anbefaler - Uke 2 2024: «Signe Dø har en helt uslåelig sårbar klang som får hårene på armen til å reise seg. (…) Lydbildet får deg til å forestille deg vuggende bølger og oransje solnedganger. En musikalsk godbit som står på egne ben av emosjon og særegenhet.» 

Da den norske låtskriveren for et par år siden var basert i Amsterdam, bygget hun seg opp erfaring via den nederlandske og belgiske indiescenen ved å spille shows på arenaer som Eurosonic, Melkweg Amsterdam og Paradiso. Siden da har hun returnerte til norske trakter, og i 2021 slapp hun den kritikerroste debut-EP’en Ways of Escaping.Først forrige fredag slapp hun sin første full-lengder: Gi Meg Månen. Alt.pop, electronica, triphop, singer/songwriter, indie.. kjært barn har mange navn. Musikken lar seg lettere definere av teksturer og følelser, men hvis vi først skal sammenligne litt, så er visstnok noen åpenbare assosiasjoner å trekke frem.

Forrige onsdag, etter over to tiår med radiostillhet, slapp Portishead sin frontkvinne, Beth Gibbons, singelen «Floating On A Moment» i forkant av sitt nylig annonserte (og svært etterlengtede) soloalbum, Lives Outgrown. Konspirerende vil jeg påpeke hvor  bemerkelsesverdig og mistenksomt det er at Gibbon skulle returnere fra de døde knappe to dager før debutalbumet til Dø.. Er det en spåkone som har sett nordmannen i krystallkulen, og med varslende ord har vekket triphop-gudmoren fra hennes lange slumber, mon tro? 

Utenom Portishead og Gibbons kan man lett finne på å sammenligne den døsige og sensuelle sounden på plata med noe av musikken til (for eksempel) Jockstrap, Massive Attack og Mazzy Star. Det er ingen mangel på hippe 90-talls referanser å sikte til, hvis man verdsetter denne type stempel. 

Den desiderte styrken til Signe Dø, på toppen av all førsteklasses musikalsk make-up, er et svært solid låtskriver-talent som strekker seg forbi en allerede sterkt fremtredende estetisk visjon. «Denne type musikk» kan (i mine øyne) lett forsvinne litt i kunstnerisk innpakning hvor flytende lydlandskap, drømmende synther og overlayerede vokaler ender opp med å ta alt fokus i mangelen på "no' mer". På denne plata får man dog en høyverdig (og til tider noe "out-there") atmosfærisk produksjon som eleverer låtene fremfor å drukne dem. Låtene hadde funket om det bare var Signe og en gitar, men produksjonen får deg heller ikke til å savne selve essensen, liksom.. For å si det på en enklere måte: låtene er i bunn like bra som de høres kule ut.

På «Gi Meg Månen» så har jeg mange favoritter. Til tross for at låtene er langt ifra ulike, med de på-kanten-til-å-sprekke sårbare vokalene i bunn, så bærer likevel hver enkelt låt med seg en egen vri som skiller seg fra resten av bunken. «Circular Emotions» med et snodig (men dødelig vakkert) refreng-hook sunget over en trippy beat. De nesten Madrugada-aktige elgitarene som dukker opp på andre halvdel av «Ode Til Havet». Den rare knuten man får i brystet av teksten på «Fyfaen». Det skal forresten påpekes at veksling mellom norsk og engelsk her føles naturlig på en måte som nesten er uten sammenligning. Det kommer frem at det engelske og norske går inn i hverandre, og at språket på hver gitte låt er omstendig uviktig. Det føles som at hun har forfulgt ideer uten å tvinge noe engelsk til å være norsk eller noe norsk til å være engelsk. 

For meg er dette et spennende album fullt av følelse, form, særpreg og talent. Gleder meg til mer fra Signe Dø.