Planlagt til det kjedsommelige

Fra Japan til Norge for andre gang i 2023

Babymetal har igjen tatt turen til Norge, og Sentrum Scene har fått æren denne gangen. Den Japanske kawaii-metall trioen er faktisk i Norge for andre gang i år. I april var de å finne i Oslo Spektrum med svenske Sabaton og finske MGP-legender Lordi. Artig miks, om jeg må si det selv. Ikke at Babymetal sånn rent kalibermessig ikke kan sammenliknes med de skandinaviske gutta, for det kan de. De kan faktisk skimte med 5-gangern av månedlige lyttere sammenliknet med Lordi.

For noen vil Babymetal kanskje ringe noen bjeller. Selv for de uten særlig kjennskap til verken metall, kawaii eller japansk popkultur. De dukket faktisk opp på Lil Uzi Vert’s nyligste og høyst kaotiske plate Pink Tape, med låta The End. En låt som hundre prosent bare er en Babymetal-låt med Uzi som spyr ut noen bars i ny og ne. Uzi kan å utfordre kjernepublikumet sitt, si. Foruten sine egne hit’er har de også en megahit med Bring Me The Horizon. Den mest populære sangen fra 2020-albumet POST HUMAN:SURVIVAL HORROR til BMTH er faktisk med Babymetal. En låt som gir mye mer mening rent sjangermessig, men det skal faktisk også nevnes at Babymetal har eksistert nesten like lenge som BMTH.

Simon Cowell, but make it Kawaii

Litt backstory; Gruppen ble startet på et ellevilt “industry plant”-vis i 2010. DeGruppen ble satt sammen av den noe mystiske Key Kobayashi, bedre kjent som Kobametal. En mann det er veldig lite å finne noe om på nettet, foruten at han er en Japansk musikkprodusent. Japans svar på Simon Cowell kanskje, med en sterk sans for metall. Ideen om Babymetal skal angivelig ha oppstått etter at Kobametal hadde hørt Suzuka Nakamoto, kjent som Sumetal i bandet, synge i en annen pop-idol trio: “Karen Girls”. Dette var en jentetrio som var under gigantfirmaet Amuse Inc., som huser flere store talenter. Under “Karen Girls”-perioden var Sumetal bare 11 år gammel, og i det bandet ble oppsplittet plukket Kobametal opp ungjenta. Sumetal er nå 25 år gammel. Dette er altså snakk om jenter som har levd over halve livet sitt i Japansk showbiz. Noe de ikke sliter med å bevise på Sentrum Scene i kveld.

10/10 underholdning

Showet åpnes på spektakulært vis med en dystopisk “Star Wars”-aktig video av en verden i flammer. Vi får kjapt beskjed om at det er null grunn til bekymring: Babymetal er til unnsetning. Med metall, kawaiistemning og godt innøvd koreografi. Sentrum Scene er på ingen måte skuffet. Det er en fullstappet sal som mister hodet over at de snart skal få se idol-trioen. (Her må det også gis honnør til oppvarmingsbandet for virkelig å ha gjort jobben sin.)

For mange i salen virker ikke dette som det er første gang heller. Jeg overhørte flere som snakket om “forrige gang vi så dem”, og det gis inntrykk av at bandet har en stor fanskare her til lands.

Det er en sterk åpning, og herfra og ut får vi virkelig se hva show-maskineriet bak Babymetal kan by på. Lyd og lys virker å være perfeksjonert til hver minste detalj, og under hele konserten er jeg godt underholdt. Til tider er jeg også overrasket over hvor mye show man kan gjøre ut av Sentrum Scene.

Gimme kino!!

Kruttet er på ingen måte spart på, og allerede fra andre låt får vi Babymetals hitlåt “Gimme Chocolate!!”. “GIVE ME” lyser opp i fet skrift og store bokstaver på skjermen, og før første strofe vet allerede publikum hva de skal få. Det hoppes og headbanges helt fra første til siste rad. En ufattelig fengende og morsom låt som fremføres etter det som kan virke som et forhåndsskrevet manus. Uten noe særlig spillerom mellom linjene. Dette skal vise seg å være standard kvelden ut.

Det råder nemlig ingen tvil over at Babymetal har gjort dette noen hundre ganger før. Japansk pop- og showkultur har virkelig inntatt Oslo, og det rigide, men noe lekne formatet fremføres til det nesten kjedsommelige. Misforstå meg rett, trioen har absolutt ingen problemer med å rive med seg publikum denne kvelden. Det er blant annet gjort plass til et titalls “Hello Oslo”, og gode gamle triks som “everybody down” og “everybody jump” får virkelig kjørt seg. Det funker, og publikum er med på avtalen. Det hele fremstår bare ufattelig planlagt, og jeg klarer ikke helt å la meg rive med. Jeg får en følelse av at jeg like gjerne kunne sittet i en kinosal og fått konserten servert på et lerret i stedenfor.

Backingbandet er heller ikke til noe særlig hjelp. Jeg er inneforstått med at bandet ikke er de store stjernene på scenen i kveld, men det får være grenser på hvor “backete” det er mulig å være. Musikken som serveres er såpass eksplosiv, og energien til bandet er såpass lav at det hele ender med å se ut som en Metallica-sketsj fra en skolerevy på tidlig 2000-tallet. De gjør ufattelige lite ut av seg, og det lille de gjør (headbanging og djeveltegn, rock on i guess) blir bare kleint i forhold til det jentene holder på med foran på scenen.

Youtube and chill?

“Babymetal-pakka” er absolutt server i Oslo denne kvelden, og fansen har nok fått det de ventet seg. Et show man kunne dratt opp på youtube kvelden før, og samtidig spart seg for noen hundrelapper. Maskineriet bak Babymetal vet hvordan man setter sammen et godt koreografert show, men selv om alt sitter godt sliter jeg dessverre med å bli noe særlig beveget av opptredenen. Det er grenser på hvor mange ganger “Lets go Oslo” får hårene til å reise seg.