Øystein Dolmen skriver memoarer om Knutsens & Ludvigsens glansdager

Gustav Lorentzen (t.v.) og Øystein Dolmen alias Knudsen og Ludvigsen spilte på Øyafestivalen i 2006.
Samtidig som mer moro fra Knutsen & Ludvigsen er i vente på kinolerretet, skriver Øystein Dolmen på det han kaller «noen gamle memoarer» fra duoens glansdager.

– Det er fra da vi var aktive på scenen og på turné og opplevde så mange sjuke ting. Om ikke det er så viktig for verden, er det utrolig morsomt for meg å skrive memoarene, sier «Knutsen» til NTB.

Humor- og musikerduoen, som ifølge den gjenlevende halvdelen verken «var særlig gode til å synge eller spille», er blitt ikoniske. Det er i 2020 utrolige 50 år siden de debuterte som plateartister.

– Vi holdt på i flere år før det, så vi nærmer oss egentlig 100 år, lyder det fra Dolmen – for tiden i full gang med premiereinnspurten for film nummer to fra duoens unike univers, «Knutsen & Ludvigsen 2 – Det store dyret». Premieren står fredag, men filmen er allerede på pallplass på Kinotoppen takket være godt besøkte førpremierer.

Opp i fistel

Øystein Dolmen er 73 år, men like barnlig. Han forteller med stor entusiasme om et besøk i platestudio kvelden før, hos Kåre Vestrheim, som også står bak filmmusikkens nye drakt. Der skulle Dolmen rette opp noe på en gammel innspilling. Produsentveteranen trodde ikke det gikk, det hadde tross alt gått noen år – 37 for å være nøyaktig – siden originalen ble sunget inn.

– Jeg svarte «det har jeg ikke merket noe til», sier den evigunge Dolmen, og leverte: Det viste seg at Knutsens fistelstemme hørtes «kliss lik ut» som i 1983.

– Sangere og folk som merker at stemmen forandrer seg med alderen burde heller ha drevet med fistelsang, den forandrer seg ikke. Og kommer du over 90 år, er det nok det eneste som er igjen. anbefaler Dolmen muntert – og mener det gjelder humor også.

– Så vidt jeg kan skjønne, legger folk ofte vekk sin barnslige humor og får en voksen og seriøs humor, gjerne med sans for ironi. Når du blir olding, får du tilbake den barnslige humoren. Jeg fant ut at jeg kunne gå direkteveien og ha en evig, infantil humor!

Spisse kanter

– Apropos evigvarende: Er Knutsen & Ludvigsen-humoren nettopp det?

– Humor i seg selv er tidløs. Folk har bestandig ledd. Til og med bitte små unger har humor. Vi voksne har diskutert ting som ny humor, og hvordan nymotens humor er forferdelig fordi «den diskriminerer». Det er humor – og så eksisterer det et veldig seriøst, akademisk forhold til humor. For min egen del vil jeg si: «Er det morsomt, så er det morsomt».

Han tygger litt på det. Oppsummerer hvordan Knutsen & Ludvigsen brukte humor – mye mer på scenen enn i platesammenheng.

– Men vi lot det ikke gå utover noen. Vi har hatt spisse kanter, som mot den pedagogiske oppdragerfilosofien som Margrethe Munthe stod for da vi vokste opp. Vi definerte oss som en motpol mot den slags; det at man skulle ta av lua, at store skulle gå foran små. Knutsen & Ludvigsen var et opprør. Idag er det andre ting som er opprør. Men jeg har aldri sett noen som har gjort opprør mot Knutsen & Ludvigsen – og det venter jeg på!

Krenkefri harselas

Det opprøret kommer iallfall ikke fra animasjonsfilmenes nye Knutsen-tolker, skuespiller og komiker John Brungot. Han setter Knutsen & Ludvigsens verden minst like høyt som voksen, som da han og lillebroren i oppveksten spilte ut eventyrene deres under dynen som illuderte tunnel.

– De var de første som introduserte den absurde teaterhumoren. De kommer også med en langfinger til det pedagogiske, og harselerer uten å krenke. Det er ekstremt fascinerende. Kanskje det er måten å komme seg rundt dagens redsel for å krenke og støte: At vi ser på hvordan Knutsen & Ludvigsen tar tak i alt fra religion til kjønnsdebatt uten å krenke, bare belyser det på finurlig vis, sier Brungot til NTB.

Han og Hermann Sabado får gode skussmål fra Øystein Dolmen, som fastslår:

– Hermann Sabado viste seg å være verdens beste Ludvigsen-tolker, mens jeg kjenner meg godt igjen i John Brungot. Han har den samme, elektriske hjernemassen som jeg har. Det er bare å dulte litt borti ham, så setter han i gang. Du må bare ikke sette en fyrstikk borti – da eksploderer han.

Gustav i hjernebarken

Nå skal Øystein Dolmen, John Brungot og en hærskare av de andre kjente skuespillerne som låner stemme til det særegne universet samles til storpremiere. For filmfolket kjører på med «Knutsen & Ludvigsen 2 – Det store dyret» midt i koronapandemien.

– Det er veldig fint at kinoene holdes i gang, det er fort gjort at folk endrer vaner. Ellers må man bruke ti nye år på å oppdra folk til å gå på kino igjen, sier Dolmen, som har skrevet manus også til den nye filmen.

– Jeg har sittet på natten og skrevet og flirt. Da er stemningen fra alle de årene hvor Gustav og jeg stod på scenen sammen og improviserte tilbake. Vi ble så tett på hverandre at vi nesten fungerte som én hjerne på scenen. Jeg vet nøyaktig hva han ville sagt. Han kommer rett inn gjennom hjernebarken til meg. Jeg har overhodet ikke noen følelse av at jeg sitter alene og fortsetter – jeg har følelsen av at det er vårt samarbeid jeg fortsetter, sier Øystein Dolmen med inderlighet.

(©NTB)