Indierocker tar det omsider piano

Morten Samdal.
Morten Samdals musikkarriere har siden starten vært fundamentert på å gjøre ting han ikke kan. Spørsmålet er om det har gått for langt når han nå hiver seg over pianoet.

– Ja, det er det jo åpenbart at det har gjort, men jeg får bare stå i det. Skummelt, så klart, men jeg har jo oppsøkt det selv. Det hjelper å tenke på at jeg ikke er noen musiker og aldri kommer til å bli det, sier Morten Samdal.

Grunnleggeren av indieselskapet How is Annie records har gjennom en årrekke vært involvert i den norske undergrunnsscenen med utallige prosjekter, blant andre Youth Pictures of Florence Henderson. Nå er han aktuell med en serie singler med minimalistisk pianomusikk under sitt eget navn.

Veien fra å være den eneste i klassen som ikke fikk en ren tone ut fra blokkfløyta i musikktimene han hatet, den som fikk sparken fra Nidarosdomens guttekor som 7-åring, til å nå gi ut naken pianomusikk har vært lang.

– Hele min musikalske karriere har vært en tilfredsstillende selvpining. Jeg er den fyren uten føtter og hender som Lars Monsen måtte ha dratt opp på et fjell. Jeg var så blottet for musikalsk talent at den eneste inngangen til musikken var å bli trommis i et punkrockband på 90-tallet. Så vokste korthuset seg stadig større. Jeg fordømte datamusikk, men laget elektronika. Kunne ikke et grep på gitaren, men begynte å spille gitar i band og jeg sang med den eneste stemmen jeg har, til de flestes forargelse. Det var egentlig bare pianoet igjen for meg nå. Korthuset kan endelig falle for godt.

Les også: Vinyl selger bedre enn CD for første gang.

Gjennom en musikalsk klassereise videre innom bråkete og skranglete emo, hardcore, indie, postrock og indietronica, tar han nå steget helt ut med en serie minimalistiske pianosnutter.

– Musikken har vært min kanal for å sette meg selv i opposisjon mot det bestående og vedtatte sannheter. Gjennom alle år har jeg også skjult meg bak lange og uforståelige bandnavn. Når jeg nå gjør det jeg definitivt har aller minst forutsetninger for klare, er det på tide å sette mitt eget navn på det jeg gjør.

At det hele nå har endt opp på pianoet er sammensatt.

– Jeg har alltid sett på pianoet som det ultimate instrument. Noe som kun er for de lærde å utøve. Noe jeg aldri kan mestre. Men jeg elsker lyden av tunge tangenter som treffer treverket. Da jeg plutselig satt alene i en blokk etter et trist samlivsbrudd så var det eneste rette overfor mine nye naboer at jeg holdt lav profil og lydnivå. Pianoet føltes plutselig som det eneste rette på alle måter. Både for meg selv og de rundt meg.

Og lavt er det blitt. Med få toner og mye luft er den saktegående musikken blitt en ventil.

– Når det er litt kaos i hodet forøvrig er det greit at ting ikke går så fort unna. Det må være rom for å gruble litt mellom tonene. Pianoet er som skapt for det. Man trenger knapt å vite hvordan man spiller, bare man synes de tangentene man treffer er fine. Det vakre oppstår også noen ganger ut i fra noe som ikke er planlagt. Når det er sagt så skulle jeg ønske at jeg var Satie eller Debussy, men mitt eneste kort på hånden er å spille piano for første gang og la det stå til. Sånn sett så er dette et slags ufrivillig konsept eller en påtvunget dogme. Men jeg har alltid jobbet best under sterke begrensninger. Det var slik det startet, og det er slik det må ende.

At han nå tråkker i et landskap som på mange måter er musikkens vugge og fort kan bli satt under luper får så være.

– Ja, musikken er litt av, det er feil og bom, og det høres sikkert helt hårreisende ut for en som er skolert. Og da er alt slik som det skal være. Jeg skulle aldri bli en av dem. Og det er helt greit. Det var aldri min oppgave.

Hør Morten Samdals første av flere kommende piano-singler her: