Reportasje: Feminalen 2015

Feminalen er et av de nyere tilskuddene på Norges festivalhimmel. Gjengen bak det tre dager lange Trondheim-arrangementet har uttalt at festivalen har som mål å «gi spillerom til noen av de mange dyktige kvinnelige artistene som finnes», for å «skape og synliggjøre rollemodeller, og dermed kanskje stimulere til økt rekruttering av jenter i musikkbransjen.» 

Årets utgave er det andre i rekken, og som i 2014 gikk Feminalen igjen av stabelen i regionens store musikkinstitusjon Rockheim. I år som i fjor har festivalen håndplukket en rekke fantastiske kvinnelige musikerforbilder innen et imponerende utvalg sjangere, som bør kunne inspirere den kommende generasjonen kvinnelige trøndere til å ta steget opp på scenen, samme om de drømmer om en fremtid innen soul, hiphop, electronica eller rock.

En feministisk mellomfinger rett i trynet

Fredagen ble åpnet på stemningsfullt vis ved Marie Denise, et helt ferskt navn i Trondheims blomstrende indielandskap. Hun gjorde sin live-debut på Trondheim Calling tidligere i år, der hun overbeviste stort og gjorde mange nysgjerrig på mer. Det har man hittil egentlig ikke fått, ettersom hun fortsatt har kun én innspilt låt ute på Urørt og Soundcloud. Men på Rockheim denne fredagskvelden fikk vi bli med på et dypdykk i Marie Denises verden.

En verden preget av dystre og dramatiske lydbilder, forfriskende tekster og en lang rekke svært lovende låter. Med tekster om alt fra å prøve å slutte å røyke, til den feministiske mellomfingeren-rett-i-trynet-låta Eat Me Out, og en herlig publikumskontakt, fikk hun frem smilene og jubelen i salen til tross for det mørke musikalske landskapet. Deretter var det imidlertid klart for livsbejaende fest og rytmer, ledet an av Miss Tati fra Bergen. Et drøyt halvår etter soul-artisten sto på scenen i Studentersamfundet under Urørt-finalen, var Tati igjen i fyr og flamme på trondheimbesøk – en strålende booking for å ta festivalen videre ut i fredagsnatten.

Basstung aften i hiphopens og elektronikaens tegn

Lørdagen ble åpnet av to paneldebatter på Rockheim på ettermiddagen. Den første, «Utdanning eller streetsmart?», tok for seg rollen formell musikkutdanning har i rekruttering av kvinnelige artister. En interessant debatt å ta for seg i Trondheim, byen der hver femte innbygger er student, og der NTNUs jazzlinje i de senere år har uteksaminert artister som Ingrid Helene Håvik (Highasakite) og Emilie Nicolas.

Noe Trondheim ikke har klart å skilte særlig med i de siste årene, er derimot kvinnelige rappere. Dette var også tema for den neste debatten, «Hiphopjentene i Trondheim, hvor er de?» Til lørdagskveldens konsertprogram ble også de kvinnelige hiphop-artistene til Feminalen rekruttert utenbys fra – Izabell fra Stavanger og Cleo fra Umeå i Sverige. Før en basstung kveld i hiphopens og elektronikaens tegn satte i gang, var det derimot først tid for noe helt annet.

Fra scenen av ble publikum i starten av kveldens musikalske program oppfordret til ett minutts stillhet for ofrene for de grusomme hendelsene i Paris dagen før. Å skulle nyte live-musikk uanfektet dagen etter en konsert ikke langt fra Norges grenser ble rammet av en ubeskrivelig terrorhandling var sevlsagt umulig. Men den nesten umulige oppgaven det var å følge opp dette minuttet med stillhet, klarte Kari Harneshaug med glans. Harneshaug er et lokalt navn fra det trønderske musikkmiljøet, og som et slags norsk svar på Cat Power står hun for lavmælt, ettertenksom og nydelig musikk som passet situasjonen og stemningen i lokalet. Vi fikk også noen lovende smakebiter fra hennes nye album, som ventes i februar.

Enorm spilleglede

Deretter var det derimot slutt på lavmæltheten – Izabell stormet snart inn på scenen og sto for en munnrapp, basstung og fantastisk energisk performance. Til tross for at hun akkurat hadde kommet ut av sykehuset (!) leverte den rogalandske rapperen det som kanskje var høydepunktet for hele festivalen. Fantastiske tekster, fremført i et svimlende tempo, og en enorm spilleglede og energi som smittet over på publikum fra første sekund. Når Izabell fikk frem Ary (bildet) på scenen for å fremføre strålende Syner fra sitt ferske debutalbum, kokte det i publikum. En av årets råeste norske samarbeidslåter.

Og samarbeidslåter er kanskje det Ary er mest kjent for akkurat nå. Artisten har for alvor begynt å bli kjent landet rundt etter at samarbeidslåten Telescope med Carl Louis (tidligere CLMD) har gått sin seiersgang på radio i det siste. Men etter Izabells konsert fikk vi også en time i selskap med Ary, der nysgjerrige nyfrelste fikk oppleve mer av hennes låtmateriale. Og det vi fikk høre var svært lovende – mer av Arys uimotståelige stemme lagt oppå mer minimalistisk elektronika i et slags tidlig-Röyksopp-lydlandskap. Det er ingen tvil om at dette er en av de norske artistene som kan bli virkelig svære i 2016, og det blir spennende å følge henne videre.

Se bildegallerier fra Feminalen: