Moddi: «Jeg er en enkel mann»

Når GAFFA møter Pål Moddi Knutsen er det ikke under fjonge forhold på Oslo Plaza. Det er isteden på Deli de Luca i det grå nabobygget. Klokken halv syv om morgenen – til en morgenkaffe og en slags frokost.

Velkommen til tidenes særeste intervjusituasjon?

– Nei, jeg har opplevd rarere før. Klokka er kanskje seks tredve nå, men jeg har hatt konsert både klokka fem og klokka syv om morgenen. Dét er ganske sært.

Etter braksuksessen med 2010-debuten «Floriography» gikk senjaværingen gjennom et mildt sagt hektisk turnéår – sammen med bandet sitt gjennomførte han i 2011 over 250 konserter.

Det høres slitsomt ut. Var det mange slike morgener?

– Ja, stort sett hver morgen. Først da det viste seg at bandet mitt var så utslitt at de virkelig ikke klarte å komme seg opp så tidlig lenger, bestemte jeg meg for å drite i turnélivet. Sånt må jo være et tegn på et eller annet. Man lærer av å gjøre feil.

– Jeg laget «Floriography» fordi jeg hadde et budskap jeg ville spre, men det blir jo ikke tid til noe budskap i det hele tatt hvis man kun skal være på tur hele tiden. Å spille konserter til klokken ett hver dag, for så å stå opp fem igjen er ganske heftig, og det måtte en pause til. Men nå er vi jo i gang igjen!

Denne gangen er dere kanskje bedre forberedt? Gikk ting litt fort sist?

– Nei, nei. Det tok nesten fire år fra jeg bestemte meg for å lage «Floriography» til plata var ferdig, og hver eneste dag forberedte jeg meg på det som kom til å skje.

– Da jeg var ferdig i siviltjenesten hadde jeg 30,000 i dimmepenger, og bestemte meg for å bruke dem på å reise rundt, spille konserter og kose meg helt til de var brukt opp. Men da jeg hadde brukt opp disse 30,000 hadde jeg plutselig tjent 40,000. Etter en så god start var det åpenbart for meg at dette var noe jeg kunne gjøre noe med. Derfor ble jeg egentlig ikke tatt på senga av mottakelsen i det hele tatt.

Men at alt fra kongefamilien og Spellemann-komitéen til de kresne amerikanerne i Pitchfork skulle trykke «Floriography» til sitt bryst var ikke noe han hadde forutsett. 

– Det var noe jeg ikke forutså, ikke regnet med, og heller ikke drømte om. Det er ikke derfor jeg driver med musikk.

Det perfekt summerte livsverket

Allerede på debuten fikk Moddi gjort alt han ville gjøre, har han påstått.

Hvordan påvirker det deg? Gjør det deg mer fri?

– Ja, helt klart. Med «Floriography» brukte vi nesten fire måneder i studio før vi var ferdige, og jeg er glad for at jeg har fått prøve denne perfeksjonismeløypa. Men det var et slit, alt handlet bare om et mål som skulle nås. En visjon, sett av en litt barokk tyveåring som hadde bestemt seg for at han skulle gjøre noe viktig med livet sitt. Denne gangen har det vært helt annerledes – vi bare lekte oss skikkelig i studio med forskjellige instrumenter, strukturer og måter å synge på. Jeg hadde ikke peiling på hvordan albumet kom til å bli.

– Jeg har gitt litt slipp på kontrollfrik-rollen, og på perfeksjonismen. Denne gangen var det heller vår produsent Hasse Rosbach, blant annet kjent som bassist i Superfamily, som var perfeksjonisten blant oss. Han kunne kreve at man skulle spille inn den samme gitaren fem timer i strekk uten pause.

– Men jeg trengte at noen tok på seg dette, og jeg skylder ham mye. Han var oppe hver eneste morgen klokken åtte og strøk skjortene sine på studiogulvet før han lagde kaffe, og han jobbet til to om natta hver natt. Det er mer han enn jeg som har bestemt hvordan albumet skal høres ut, egentlig. Jeg har bare skrevet sangene.

– Da vi skulle gjøre vokalopptakene i oktober hadde jeg influensa. Vi hadde ikke noe hastverk, plata skulle ikke ut før om fem måneder, men jeg ville bare synge. Sangene var ferdige og tekstene var klare og jeg hadde jo tre dager ledig. På noen av innspillingene er det bare så vidt at jeg har luftveier som det går an å åpne, men det var så artig å presse det beste ut av seg sånn som man var. Jeg har fått kommentarer om at det høres ut som jeg gråter på enkelte av sangene, men det gjør jeg jo. Ikke fordi jeg er så emosjonelt beveget, men fordi jeg har det så vondt. Jeg er så glad i stemmene til Björk og Susanne Sundfør, og jeg tenderer til å bli en god stemmeonanist når jeg blir voksen. Jeg hadde ikke mye å gå på, men det var kanskje like greit å bare kjøre seg ferdig med albumet før jeg ble i stand til å gjøre disse greiene igjen.

– Jeg trengte å komme over perfeksjonistfasen. Etter «Floriography» trodde jeg jo seriøst at det musikalske livet var over – at jeg hadde skrevet de sangene jeg skulle skrive, kunne skrive og ville skrive. At jeg var helt tom, fordi perfeksjonismen ikke bare handlet om å lage et perfekt album, men et perfekt summert livsverk – i én liten skive.

Fra turnéliv til studentliv og varebilliv

– «Floriography» ble et altfor stort hus å bo i, sier han ettertenksomt. Neste album måtte være et oppbrudd fra dette.

Derfor forlot han høsten 2011 ikke bare turnélivet, men også Oslo, og satte kursen mot Bø i Telemark for å ta ett års pause fra musikerlivet, og heller ta opp studiene igjen.

– Jeg takket nei til alle konserter som involverte flere enn bare meg selv. Jeg skulle ikke ha noe bookingselskap, band, lydmann eller noe som helst.

– «Set The House On Fire» består av to ting. Sanger som ikke ble klare til «Floriography», og sanger som ble laget i året mitt i Bø. I over to år i mellom skrev jeg ikke – våren 2009 til sommeren 2011.

I løpet av studieåret kom inspirasjonen tilbake, og sanger som «House By The Sea» ble til.

– Jeg er så fornøyd med at den er skrevet etter ett år i Telemark, ler han. Nest siste dagen før jeg flyttet fra Bø eksploderte jeg av nostalgi og skrev denne. De som ikke liker meg må tro at jeg parodierer meg selv på den, men det er helt fullstendig ektefølt. Dette savnet etter å være hjemme.

Nomaden Moddi har ikke noe fast hjem i det hele tatt for tiden.

– Jeg bor ikke noe sted, annet enn at jeg har en varebil med en sovepose i stående nedi garasjen her. Jeg kjører rundt i en hvit varebil, hører på klassisk og føler meg skikkelig luguber. Men jeg har egentlig ikke råd til å bo noe sted lenger. Nå skal det lages plater, det skal turneres, bandet skal lønnes, og så videre. Det må jeg prioritere.

– Ikke at situasjonen min er så gæren for tiden, jeg har det bra. Mesteparten av tida tilbringer jeg i Trondheim, hvor jeg har venner og kjæreste. Også har jeg jo fått ny musikk å bo i.

En enkel mann i ullgenser

Året i Bø var viktig for Knutsen for å finne tilbake til seg selv og den type hverdag som inspirer ham.

– Når man er ute på turné er det så lite å skrive sanger om. Joda, man kan skrive om autobahn og om croissantene som blir større og mindre ettersom hvordan det går med økonomien i Europa. Eller om backstagene, og hvordan ingen franske arrangører forstår at bandet mitt ikke skal ha gluten. Men det blir liksom litt grunne sanger. De store idolene mine er disse visetampene som alltid var enten fiskere eller tømmerhoggere men skrev på si. Og alltid hadde noe reelt å skrive om.

– Hvis jeg skal kunne skrive for vanlige folk, som ikke tilbringer 200 døgn i året i bandbil og på Gardermoen, så må jeg rett og slett også være en av dem.

– Jeg er fortsatt student og musiker samtidig, og jeg skal faktisk levere bacheloroppgaven min den 8. mars, samme dag som «Set The House On Fire» slippes. Og samme dag som kvinnedagen, men det var virkelig ikke noe jeg planla. Selv om jeg var med i SU da jeg var liten og vi gjorde mye rart på kvinnedagen den gangen.

– En gang spilte vi konsert iført kjole. Jeg vet ikke helt om det var rett type feminisme? Det skal jeg ikke gjøre i år.

GAFFAs tid med Moddi løper ut, den travle herren må komme seg ned til den hvite varebilen sin og kjøre av gårde i åtte timer pluss for å rekke bandøving i Trondheim. Vi pirker borti maten vår et siste par ganger.

Pål Moddi Knutsen. Hvis du kunne fått hva du ville til frokost, absolutt hva som helst, hva ville det vært?

– Drømmefrokosten er den jeg får i meg hver morgen. To brødskiver med Bremykt og Nugatti, med fire kopper kaffe. Jeg er en enkel mann.