by:Larm-lørdagen oppsummert:

Bar-til-bar, planet-til-planet

Charlotte Dos Santos er i en liga for seg selv, mener vår anmelder. Her fotografert under årets by:Larm.
Vi har nådd målet. Alle konsertene som var ringet rundt i programmet er nå strøket ut. Hva sitter igjen som minneverdig etter by:Larms tredje dag?

Vi bransjefolk er som astronauter. Ikke bare når det kommer til diett og treningsregime, men også til det vi gjør. Flytende fra planet til planet, samler vi data og forskningseksemplarer.

Hvis Sentrum Scene er sola, så er Revolver Uranus? Er Blå Neptun? Så langt strakk den analogien om by:Larm som et solsystem seg.

Men over til det viktige: Hva var det som skilte seg ut på by:Larm i går?

Vet ikke hva jeg skal synes om det

Foto:Helge Brekke
Combos fotografert på by:Larm.

Med vokalisten fra Company Ink og trommeslageren fra 22 er det mye som ligger til rette for at Combos skal være skikkelig fett. Live er de energiske og tighte, og scenetilstedeværelse har de i bøtter og spann. Tekstene virker også veldig smarte, med morsomme nikk til popkultur.

Jeg vet ikke hva jeg synes om vokalstilen til Axel. Den er veldig … rappete? Det er noe som skurrer i samsvar med de mer tradisjonelle hardcore-instrumentalene. Er det Limp Bizkit, er de Rage Against the Machine? Er de sin helt egen greie? Jeg er i hvert fall veldig pirret av dem selv om jeg ikke vet hva jeg skal synes. Men live-fremførelsen er uten tvil knallsterk!

Skrevet av Mats Nordbeck

Danser du slik du elsker?

Kaya Wilkins sitt lydbilde kan fort beskrives med ord som dystert eller melankolsk. Noe som for så vidt er passende merkelapper. Fremdeles er det også en rekke andre aspekter ved musikken hennes som bidrar til å skape en større helhet. Tekstene er både alvorlige og morsomme, samtidig som de er gjennomsyret av Kayas brutale ærlighet og sårbarhet. Kontrasten mellom det soniske og Kayas tekster bidrar til å gjøre hennes mange poenger enda mer hardtslående.

Det er også ekstra gøy at konserten holdes i Kulturkirken Jakob. Det er bare noe med å stå i kirken og høre «do you dance like you fuck» bli sunget med den mest fløyelsmyke av stemmer. Med sin skakke og sarkastiske form for humor trollbinder Kaya publikum og bidrar til en av by:Larms mest minneverdige konserter.

Skrevet av Mats Norbeck

Fra Danmark, eller en annen planet?

Athletic Progression imponerte. Det er sjelden jeg lar meg imponere av teknisk-musikalsk utmerkelse alene. Det var ikke det eneste imponerende momentet her, men et veldig sentralt et. Trommeslager Jonathan J. Ludvigsen transcenderer alle konvensjoner om hva det skal menneskelig være mulig å gjøre med et trommesett. Skillet mellom hva som er trommer, og hva som er sampler hviskes gradvis ut.

De unike groovene og lydlandskapene er også noe som gjorde konserten utenomjordisk. Dette bandet virker til å være den spirituelle arvtageren til J-Dilla. En manifestasjon av hip-hops og jazzs stadige sammensmeltning.

Skrevet av Henrik Engø Lesjø

Ren maktdemostrasjon

Foto:Helge Brekke
Charlotte Dos Santos fotografert på by:Larm.

Mye av sjarmen med by:Larm er å høre på musikere som ennå ikke helt har funnet sin egen sound. Etter å ha gjort dette i dagevis, kan det dog bli litt mye i lengden. Det var derfor helt fantastisk når Charlotte Dos Santos leverte det som må være en av by:Larms mest knirkefrie konserter.

I løpet av knappe 30 minutter leverer Dos Santos en maktdemonstrasjon av en konsert. Hun beviser for hver og en av de tilstedeværende hvorfor hun blir kaldt hele Norges soulstjerne. Stemmen hennes er myk og behagelig, men samtidig har den et unektelig nærvær som fullstendig overtar rommet. Fra start til slutt går ting på skinner, og alt klaffer når det skal klaffe. Charlotte Dos Santos er utvilsomt i en liga for seg selv.

Skrevet av Mats Norbeck

Hva var dine favorittkonserter fra i går? Legg gjerne ved en kommentar nederst saken, eller på GAFFAs Facebook-side.