by:Larm-fredagen oppsummert:

Fra det intime til det storslagne

Cashmere Cat fotografert under årets by:Larm.
GAFFA-redaksjonen gir deg by:Larm på godt og ondt. Overraskelser og skuffelser.

De største skuffelsen på by:Larm i går var de umulige køene foran Blå til Isah og Kamara. Ellers virket de musikalske høydarene til å komme som perler på en snor.

LES OGSÅ: by:Larm-torsdagen oppsummert.

Likevel var noe det noe som også skuffa rent konsertmessig:

Et band som ikke ønsker å være der

Black Country, New Road følger en lang tradisjon britiske rockeband som dytter ting i drastisk kunstneriske retninger. The Fall og The Pop Group er ekspempler som det er naturlig å sammenligne med. Black Country, New Road er et mannsterkt rockeorkester som ledes an av absurde tankestrømninger fra vokalisten. Det instrumentelle fylles av både saksofon og fiolin som gir bandet en jazza spiss.

Jeg elsker dere, Black Country. Deres musikk er utrolig fet, og bringer nytt liv til en sjanger jeg ikke trodde det gikk an for meg å elske ytterligere. Dere er utrolige dyktige musikere, og åpenbart utrolig smarte låtskrivere. Men dere ønsker ikke å være der når dere står på scena for å fremføre musikken dere har laget. Det merkes så inderlig godt.

Skrevet av Henrik Engø Lesjø

Etter skuffelser er det viktig å reise seg og komme seg videre. En må legge det bak seg og se etter noe det er verdt å sette pris på. Heldigvis var ikke det vanskelig under gårsdagens by:Larm.

Stjeler showet

Med fredagens første konsert på Parkteateret, leverer L:U:N:A det som kan beskrives som en kategorisk by:Larm-konsert. Opptredenen er preget av en smule somling, men først og fremst bøttevis av sjarm. Selv om det ikke er flust av energi å dra ut av publikum såpass tidlig på kvelden, tar det ikke lange tiden for Mia Rousell å få liv i danseføttene på selv de kjipeste bransjefolka.

Lydbildet er langt fra det mest originale man kan komme over, og det føles til tider nesten for tidsriktig. Jeg tar meg stadig i å trekke paralleller til en rekke dagsaktuelle popartister der jeg står. Fremdeles er det tilstedeværelsen og scenenærværet til Rousell som stjeler showet. Hun er full av både karisma og selvsikkerhet, og ingenting annet enn en fryd å se på. Fra hun spankulerer ut på scenen ikledd en neongrønn finlandshette på første låten, til hun takker pent for seg og valser tilbake bak scenen etter showet.

Skrevet av Mats Norbeck

Eksperimentell ekstase

Heldigvis var det ikke alt fra britiske øyer som skuffet på by:Larm-fredagen. Duoen Jockstrap klarte å fengsle et av konsertlokalene mange av by:Larms festivalgjengere bruker til å slappe av og snakke med sidemannen. Nemlig Revolver. Et lokale hvor det er vanskelig å se scena, og vanskelig å høre bandet. Jockstrap blander trip-hop og indierock med uhemmet sample-basert eksperimentering.

Jockstraps konsert gikk fra å være veldig fengende til å stadig dale dypere inn i galskap. Vi begynte å bli alvorlig bekymret for frontfigur, Georgia Ellery mentale helse mot slutten. Jockstrap beviste at de er et band du burde søke etter når festivalsommeren kommer, og et band du ikke burde søker etter på Google Images.

Skrevet av Henrik Engø Lesjø

Referansetung, nærmest provoserende flinkisrock

Danske Turquoise Sun slapp i fjor debutalbumet «Sunasthesia», som hovedsaklig oppleves som svært Tame Impala-inspirert. Nesten til det kalkulerte.

Live fremstår de derimot som noe helt eget. Både nye og gamle låter fremføres så jammete og lekende at man knapt klarer å skille dem fra hverandre. De seks musikerne på scenen, som også inkluderer en saksofonist, spiller psykedelisk flinkisrock på et svært høyt nivå. Det er nesten provoserende hvor mye hver og en av heltene på scenen briefer på sine respektive instrumenter, men bare nesten. Er du såpass god, så må det være greit.

Variasjonen i låtmaterialet er stort. Ved siden av Tame Impala, kan også Turquoise Sun låte som Mac DeMarco, Animal Collective eller John Lennon på hans mest syrerete. Om man skal dra linjene til det norske musikklandskapet, kan man også nevne disse danskene i samme åndedrag som både Gold Celeste, Selmer og Young Dreams. Anbefales på det sterkeste til alle fans av artistene over — og spesielt live.

Skrevet av Eskil Olaf Vestre

Mysteriet Magnus

At Magnus August Høiberg spiller konserter i Norge, er blitt en svært sjelden affære. Selv så jeg han sist under artistnavnet DJ Final, på kjelleren i Chateau Neuf i 2008. Mye har skjedd siden.

Etter han slapp sin første skive som Cashmere Cat, EP-en «Mirror Maru» i 2012, flyttet nemlig det som må være Haldens mest fremgangsrike popprodusent gjennom tidene til Manhattan. Kanye West, Ariana Grande, The Weeknd: listen over giganter som Cashmere Cat har produsent låter for, eller hatt som gjester på sine egne, er mildt sagt imponerende. Live viser han seg også å være en usedvanlig artig DJ å oppleve. Det var nesten uventet hvor stappa fullt Sentrum Scene plutselig ble rett før mysteriet Magnus gikk på, men han hadde ingen problemer med å fylle og dominere by:Larms største scene.

Den quirky, søte, Japan-inspirerte og skrudde estetikken gjennom hele Cashmere Cats karriere legges også som røde tråder gjennom kveldens sprø sett. Det åpner med Cindy Laupers «Girls Just Wanna Have Fun» og Christina Aguileras «What a Girl Wants», og avsluttes med Lene Marlins «Sitting Down Here». I mellom kommer blant annet hans egne klassiker «Mirror Maru», men hovedsaklig mainstream-poplåter brutalt hakket opp med kjøttkniv og kokkelert om til en glitchy sound glasert med trap, dancehall og annet som får det til å krible i danseføttene. Det er gøy å se en DJ dekonstruere dagens pop-sound så til de grader, spesielt når man vet hvordan han de siste åtte årene har vært med på å selv sette standarden for den globalt. by:Larms beste DJ-sett, lett.

Skrevet av Eskil Olaf Vestre

Seks langhårede harmoniserer

De imponerte på Øya-festivalen i sommer. Men det var noe helt annet å se det intenst høylytte orkesteret på den intime John Dee. Brutalt, men også vakkert.

Du forventer som oftest noe brutalt når hårete maskuline skikkelser står på scena under by:Larm Black. Spurv leverer noe mot forventningene, og det er intenst vakkert. De har alltid vært et postrock-band som drar i nasjonalromantiske metallstrenger, og de leverte også det. Låtene deres er som stykker å regne fremfor låter. De ulike partiene glir inn i hverandre med bestemt overlegg.

Det er også en konsert som gir anledning til å hylle de dyktige lydteknikerne på by:Larm. At en trombone skjærer igjennom vegger av gitarer på et så klart vis er nærmest mirakelkunst. Spurv og alle assosierte beviste på en halvtime at en godt kan bevege og røre uten tekst eller menneskelig vokal.

Skrevet av Henrik Engø Lesjø

Gir blanke i bransjefolk

Under by:Larm føler man seg til tider som en del av et skuende publikum som er der for å dømme uerfarne og nervøse artister. Det er derfor uhyre deilig når man får vært vitne til konserter som det Jelassi leverte på Ingensteds i går. Hun trer bekymringsfritt opp på scenen og gjør det tydelig fra første låt at det er hun som er sjefen her. Det å imponere bransjefolk ser ut til å være hennes siste bekymring.

Hennes tekster er kompromissløse og hardtslående. Samtidig leveres de med en genuinitet som gjør det umulig å ikke høre på det som blir sagt. Det er mange artister som føler de har noe å si. Det er dog få som tør å påta seg den samme autoriteten til å si det som det Jelassi gjør.

Skrevet av Mats Nordbeck

Hva var dine favorittkonserter fra i går? Legg gjerne ved en kommentar nederst saken, eller på GAFFAs Facebook-sid