GAFFA kårer tiårets album:

– Et fantastisk sterkt album fra en gjeng som kommer til å gjøre store ting i fremtiden

Highasakite sto for et av tiårets norske albumhøydepunkt, ifølge GAFFA-redaksjonen.
Plass nr. 40-31: Gjenoppdag noen av tiårets beste norske album. Sammen med dine listeelskende musikknerdevenner i GAFFA.

Desember er kanskje ikke alle musikkelskeres høytid, da de samme gamle julesviskene går igjen over samtlige høyttaleranlegg i offentligheten. Likevel er årets siste måned en musikkelskers høytid, på sin måte. For jul er også ensbetydende med den stolte tradisjonen årslister.

Det er perioden hvor et helt musikkår skal oppsummeres og alle våre favoritter skal samles i lister, hvor vi kan både fryde oss og irritere oss over andres valg.

LES OGSÅ: Ny festival i Oslo neste sommer.

I år har GAFFA-redaksjonen atter en gang valgt sine favoritter i fellesskap. Men siden kalenderen straks viser 2020, har vi valgt å være hakket mer ambisiøse denne gangen:

Her er ikke årets, men tiårets beste skiver. Ifølge oss.

40. Vilde Tuv – D’Meg (2016)

«Å lytte til D’meg er som å ha Vilde innom stua si for en lavmælt intimkonsert. Med sin drøye halvtimeslange spilletid er dette det stilleste, langsomste, men også kanskje vakreste lille albumet utgitt her til lands på lenge», mente vår anmelder Eskil Olaf Vestre om Tuvs albumdebut. 

«Lyrisk er det bevegende og tankevekkende, musikalsk er det minimalistisk og sjelfullt, og konseptuelt er skiva insisterende og prinsippfast fra start til slutt. Sjeldent treffer hviskende og forsiktig understatement-musikk en sånn midt i brystet.» 

Vestre konkluderte med fem stjerner.

– Red.

39. Kvelertak – Meir (2013)

«Denne skiva har større variasjon og mere renskårne riff, og er helhetlig å regne som en videreføring og foredling av debuten. Kvelertak har fortsatt hendene om halsen til sine omgivelser, og det høres bare bedre og bedre ut for hver gjennomlytting.»

Dette skrev GAFFAs Kai Menear i sin anmeldelse av Meir for seks og et halvt år siden. Og vi kunne ikke vært mer enige. For i alle årene som har gått siden den gangen, har Kvelertaks andrealbum modnet som en god vin. Eller en god og svett moshpit-t-skjorte som har ligget fuktig i skittentøyskurven i en god del dager.

Unn deg selv å lytte til denne på nytt.

– Red.

38. Kim Myhr – You / Me (2017)

Den norske gitaristen og komponisten Kim Myhr er et ekte krednavn, som blant annet har skrevet verk for Trondheim Jazzorkester og sluppet skive sammen med Jenny Hval.

Hans andre soloskive You / Me er en mange sterke utgivelser som har kommet i løpt av de siste to årene fra Hubro Music – et lite, uavhengig plateselskap fokusert på norsk jazz- og impromusikk. I starten av 2018 sikret den Myhr en nominasjon til Nordic Music Prize, som eneste andre nordmann enn Susanne Sundfør. Juryen skrev:

«You / Me omfavner virkelig albumformatet med to sidelange spor, med nydelige lag på lag med gitar. I lydkatedralen finnes også perkusjonselementer fra trommisene Ingar Zach (Huntsville), Hans Hulbækmo (Broen) og den australske legenden Tony Buck (The Necks)» .

– Red.

37. Immortal – Northern Chaos Gods (2018)

2018-skiven Northern Chaos Gods var Immortals første på hele ni år. Dermed mener noen det er snakk om comebacket over alle comeback i blackmetalverdenen, innledet vår anmelder Knut Gigstad med å påpeke. Han konkluderte med at arven er godt bevart, klinket til med fem stjerner, og skrev:

«Du har hørt noe lignende før, men Demonaz, Horgh og Tagtgren har spedd på med kule rom i låtene som gjør at den på ingen måte blir et blikk tilbake på fortiden.»

– Red.

36. Great News – Wonderfault (2018)

Størstedelen av de mange hippe og kule indiebandene som prøvde seg gjennom dette tiåret vil falle som korthus når tiden puster på dem. Kanskje fordi sjangeren er en av de mest dominerte av tidsriktig sprøyt som enkelt surner ved lagring. Med Great News er det annerledes: Debutalbumet er et råbra håndverk og vil tåle tidens tann.

Wonderfault lyder forrykende friskt, med en likesom organisk miksing, pepret med medrivende, svevende harmonier. Bredbeinte rockeriff yngler seg sammen med funky partier i denne deilige daze-rocken, alltid med et uimotståelig pop-driv ledet an av den særegent, skjøre og perfekt vindskeive vokalen til Even Kjelby.

Geir Magne Staurland

35. Anne Marie Almedal – Memory Lane (2012)

«Anne Marie Almedal er for mange kjent for temalåten til NRK-serien ‘Himmelblå’». Med denne noe utdaterte 2012-referansen åpnet vår anmelder Per Henrik Arnesen sin femstjerners vurdering av Memory Lane.

«Hun har kanskje en av landets vakreste stemmer, som er med på å gjøre albumet til en fullkommen opplevelse. (…) Albumet trenger konsentrasjon, og man må lytte til hva som kommer ut av høyttalerne. Når man tar seg tid til det, blir man henført til det hinsidige.», konkluderte Arnesen entusiastisk.

– Red.

34. The Megaphonic Thrift – Sun Stare Sound (2015)

«Bandet har denne gangen klart å skru sammen et album som til de grader fungerer på alle plan. Fortsatt har de den støyende kompromissløse grunntanken i bunnen på låtene, men slipper også frem de litt lysere sidene sine uten at det går på bekostning av kvaliteten», skrev vår anmelder Per Henrik Arnesen.

«Albumet åpner med No Sleep, Only Dreams, en smygende poplåt med klare shoegazerreferanser, og avsluttes med den enkle poplåten Perfect Twin. Mellom disse låtene hypnotiserer The Megaphonic Thrift deg med sitt låtunivers. Og når Linn Frøkedals vokal flyter rundt som et slør i låtene, blir drømmene nesten virkelig. Låtene trenger konsentrasjon og tid. På overflaten hører man det opplagte, mens det dypt nede i lydlandskapet trylles frem spennende instrumenteringer.»

Han konkluderte med full pott – seks stjerner.

– Red.

33. Highasakite – Silent Treatment (2014)

GAFFA-skribent Silje Strømmen hadde, som mange andre, høye forventninger da Highasakite skulle følge opp den elskede debutskiven sin. Hun ble ikke skuffet: «Med sitt lett gjenkjennelige og originale lydbilde plukker Silent Treatment opp tråden fra All That Floats Will Rain.» 

Den nå ikoniske monstersuksessen av en andreskive fortsatte hun med å beskrive slik: «Det mektige lydlandskapet er gjennomgående for hele albumet, som sammen med en mørk, snikende stemning og særegen bruk av perkusjon og tangenter, leder deg inn i en musikalsk hypnose.»

Strømmen ga fem stjerner, og konkluderte på følgende vis: «Silent Treatment er et fantastisk sterkt album fra en gjeng som definitivt kommer til å fortsette å gjøre store ting i fremtiden.»

– Red.

32. Beaten to Death – Agronomicon (2018)

«Beaten To Death er noe så sjeldent som et norsk grindcore-band. De har eksistert i et tiår, men begynte ikke å gi ut plater med sin noe humoristiske og lyse variant av sjangeren før i 2011. Og det komplett med kakemonster-vokal kombinert med umulig intrikate og nærmest voldelige instrumentaler.» Slik begynte Henrik E. Lesjøs anmeldelse av et album som han beskrev som … noe for seg selv.

«Albumet flyr fort unna, og høydepunktene er tett på hverandre» , fortsatte han entusiastisk, og konkluderte med å kalle den herlige galskapen for «nyskapende, fargerik metal som stikker seg ut fra mengden selvhøytidelig og overdrevet campy metal som kommer ut i løpet av et år.»

Med andre ord: fem stjerner.

– Red.

31. 120 DaysII (2011)

«II høres mer eller mindre nøyaktig ut som du innbiller deg at 120 Days skal høres ut i 2011.»  mente vår anmelder Thomas Karlsen. Akkurat hva det skal bety er kanskje mindre åpenbart i 2019, men han utdypet heldigvis i full detalj:

«Meisfjord høres enda litt mer ut som Primal Screams’ Bobby Gillespie, en eller annen gang rundt XTRMNTR, og lyden kastes fram og tilbake lik en tennisball i et rom av tibetanske boller og enorme messingplater, eskalerende og støtvis. Den mørke, blytunge, fjorddiscoinspirerte technoen på låter som Dahle Disco (IIs udiskutable høydepunkt) og Spacedoubt står skulder mot skulder med de lyse, nesten svevende stemningene i «Sunkissed», alt sammen like sømløst (og skamløst) sydd sammen som sist.»

Klart det ble fem stjerner.

– Red.

Listene er satt sammen av: Ellen Lund, Eskil Olaf Vestre, Geir Magne Staurland, Henrik Engø Lesjø, Per Henrik Arnesen, Per-Otto Oppi Christiansen og Ragnhild Severeide.

LES OGSÅ: Tiårets internasjonale album – plass 40 til 31