GAFFA kårer tiårets beste album:

– Går inn i den svenske musikkhistorien som et perfekt popalbum

Svenske Robyn står for et av tiårets mest elskede album her til lands.
Plass nr. 40-31: Et helt tiår med musikk fra hele verden er mye. Dette er kremen av kremen ifølge GAFFA-redaksjonen.

Desember er kanskje ikke alle musikkelskeres høytid, da de samme gamle julesviskene går igjen over samtlige høyttaleranlegg i offentligheten. Likevel er årets siste måned en musikkelskers høytid, på sin måte. For jul er også ensbetydende med den stolte tradisjonen årslister.

Det er perioden hvor et helt musikkår skal oppsummeres og alle våre favoritter skal samles i lister, hvor vi kan både fryde oss og irritere oss over andres valg.

LES OGSÅ: Astrid S med omfattende turné i sikte.

I år har GAFFA-redaksjonen atter en gang valgt sine favoritter i fellesskap. Men siden kalenderen straks viser 2020, har vi valgt å være hakket mer ambisiøse denne gangen:

Her er ikke årets, men tiårets beste skiver. Ifølge oss.

40. A Tribe Called Quest – We Got It From Here… (2016)

«Mange ble overrasket da det for litt siden ble annonsert at et av hiphop-gullalderens største navn snart var klare med et nytt album. Resultatet kunne risikere å bli både en nostalgitripp og en tynn suppe kokt på de sørgelige restene av Phife Dawg, som døde tidligere i år». Slik startet vår skribent Anders Hjortskovs anmeldelse i 2016. Men han ble overbevist: «det er rått, enkelt i uttrykket og i ATCQ-ånden, men ikke tilbakeskuende på noe tidspunkt, hvilket blant annet arvtageren Kendrick Lamar (Conrad Tokyo) og superfan Jack White (Ego) er med på å vise».

Han konkluderte med fem stjerner.

– Red.

39. King Krule – The Ooz (2017)

Vår anmelder Peder Ebbesen var fra seg av begeistring da britiske Archy «King Krule» Marshall slapp sitt andrealbum. I sin anmeldelse kalte han verket «et album som må lyttes til en del før det griper deg», men ble selv grepet så hardt at han ga seks av seks mulige stjerner. Konklusjonen den gangen: «En magisk produksjon, en hypnotisk stemme og en usedvanlig formidling gjør at det ikke er noen tvil om at dette er et av årets beste album. Du skylder deg selv å gi det en sjanse».

Ikke bare årets, Ebbesen. Tiårets.

– Red.

38. Tigers Jaw – Spin (2017)

Tigers Jaw er kanskje det beste bandet med oppstart etter år 2000. Etter at bandet brått vart redusert til ein duo i 2013, gav dei attverande medlemma ut plata Charmer i 2014. Mange fans vil kanskje hevde at dette er blant det betre i diskografien deira, og ein bauta frå revivalbølga emosjangeren har opplevd det siste tiåret.

Likevel – oppfølgaren Spin har rett og slett betre låter og er meir heilskapleg, og dessutan skin keyboardist og vokalist Brianna Collins som aldri før. Og for ein juvel June er, då!

– Sjur S. Tyssen

37. PJ Harvey – Let England Shake (2011)

Let England Shake er et nøkternt rockealbum, mente GAFFA Danmarks skribent Jan Opstrup Poulsen om britiske PJ Harveys kanskje aller beste album, som ble sluppet et halvt års tid før norske GAFFA så dagens lys. Men det hindret ham ikke å entusiastisk gi fem stjerner.

Om den politiske oppvåkningen til artisten skriver han: «Det er så befriende at en kunstner av Harveys kaliber plutselig begynner å synge om en nasjons politiske forfall på verdensscenen. PJ Harvey savner sitt gamle, tåkebefengte fedreland, og det som her er et direkte angrep på nasjonen, er derfor også en kjærlighetserklæring til hennes England».

– Red

36. Girls – Father, Son, Holy Ghost (2011)

Jeg sier det her og nå: den amerikanske duoen Girls, med vokalist Christopher Owens og bassist/produsent JR White, var tiårets beste indierockband. Og det til tross for at de tragisk nok la opp i allerede 2012. Debutskiven fra 2009 var allerede et mesterverk, men det nye tiåret ble sparket i gang med enda bedre Broken Dreams Club EP (2010) og guddommelige Father, Son, Holy Ghost (2011). Det enkle rocke-førstesporet Honey Bunny inneholder den samme lekne, flørtende og glam-nikkende hedonismen og driven som tidligere utgivelser, men så skjer noe uventet. Resten av skiven preges av massiv produksjon, og langt flere instrumenter enn du skulle forvente av en liten rockeduo med glimt i øyet. Vi flyr innom prog, surferock, soul og et herlig gospelkor.

Owens unnslapp riktignok kulten Children of God som tenåring, for å nyte et utbryterliv med sex, dop og rock & roll, men på slutten av sin karriere med Girls skapte den eks-kristne mannen likevel et album som kjennes som en religiøs opplevelse.

– Eskil Olaf Vestre

35. The Twilight Sad – Nobody Wants to Be Here And Nobody Wants to Leave (2014)

Skotske The Twilight Sad leverer nærmeste perfekt melankoli på dette albumet. Lydbildet har blitt litt mer polert, men det låter så absolutt The Twilight Sad. Som vanlig meget kraftfullt og fylt av elementer som slår deg hardt. Flakkende og støyende gitar med trommebeats og svevende synthlyder fremkaller de et komplett lydbilde. Når man først stiger inn i The Twilight Sads mørke, magiske verden blir man fanget. Det låter rett og slett enormt.

James Grahams vokal oser av smerte, mens gitarlyden til Andy MacFalane skrur seg inn i sjelen. Instrumenteringen fremkaller en ekte følelse av melodrama i vokalen. Sangene er dristige og ofte strålende, høyt svevende gitarrock med mørke strømninger fra postpunken.

– Per Henrik Arnesen

34. Alex Cameron – Forced Witness (2017)

Australske Alex Cameron har inkludert årets Miami Memory tre albumutgivelser på samvittigheten. Spesielt Forced Witness fra 2017 ga ham mange nye fans, mye takket være Angel Olsen-duetten Stranger’s Kiss. Singelen ble blant annet trukket frem som en av årets beste låter av GAFFA-redaksjonen.

Cameron har en stemmeprakt som kan minne om The Killers-vokalist Brandon Flowers’ (Cameron var med på å skrive fem av låtene til Las Vegas-bandets siste album Wonderful Wonderful). Låtene er svært fengende, dyppet i synth og 80-tallet, men det er tekstene som gir Camerons prosjekt sårt tiltrengte skarpe kanter. Han legger rett og slett ikke noe mellom linjene, og synger med innlevelse om alt fra å våkne opp på gata med sæd i fanget og damp i hodet etter en våt drøm (Country Figs), til å rive gymshortsen av enslige mødre (Stranger’s Kiss).

– Tord Litleskare

33. Sleaford Mods – English Tapas (2017)

Dette er ikke en vanlig punkskive, mente GAFFA Sveriges anmelder Janne Hallman, og referer til kombinasjonen minimalistisk og rytmisk musikk fra Andrew Fearns laptop og raljerende, samfunnskritiske tekster fra Jason Williamsons munn. Men det hindret henne ikke fra å klinke til med fem stjerner.

«Og punken har jo egentlig ingen regler, bortsett fra DIY, en oppstrakt langfinger og bevisstfulle betraktelser av samtiden», påpekte hun. «Det her er så hardt og ekte det kan bli 2017».

– Red.

32. Robyn – Body Talk (2010)

Sveriges største stjerne dette tiåret sjarmerte hele Oslo i senk på Øyafestivalen tidligere i år. Og det var på låtene fra ni år gamle Body Talk at hele Tøyenparken for alvor sang med av full hals. Selvsagt.

Hva mente så våre svenske venner i GAFFA.se om albumet da det kom ut? «Robyn er en dyktig forretningskvinne og en dyktig artist. Uansett om man betrakter dette som et album eller en samling, kommer Body Talk til å gå inn i den svenske musikkhistorien som et perfekt popalbum», skrev Fredrik Franzén. Og klinket til med seks stjerner. Selvsagt.

– Red.

31. Sigur Rós – Valtari (2012)

Sigur Rós startet karrieren i det helt eksperimentelle, ambient-tunge hjørnet av postrocken. Deretter ble det stadig mer innslag av pop, inntil femteskiven Með suð í eyrum við spilum endalaust (2008) hadde gått så langt inn i dette territoriet at frontfigur Jónsi ble nødt til å sette bandet på vent og starte en solokarierre som popstjerne. Slik fikk han det ut av systemet, og Valtari var bandets retur – til røttene sine, og til verden etter fire år borte.

Sigur Rós på mitt minst tilgjengelige, men også sitt mest givende. En nydelig skive.

– Eskil Olaf Vestre

Listene er satt sammen av: Ellen Lund, Eskil Olaf Vestre, Geir Magne Staurland, Henrik Engø Lesjø, Per Henrik Arnesen, Per-Otto Oppi Christiansen og Ragnhild Severeide.